CLIMIT sin hovedmål er å bidra til å utvikle teknologi og løsninger for CO₂-håndtering. Programmet finansierer forskning, utvikling og innovasjon som kan bidra til at CO₂-håndtering på sikt kan bli et klimatiltak hvor milliarder av tonn CO₂ fanges og lagres verden over.

Forskningsrådets del av CLIMIT-programmet vil bidra med midler til følgende utlysninger høsten 2024 og gjennom hele 2025:

Utlysning	Tilgjengelige midler	Søknadsfrist	Lenke til utlysninger
Internasjonale prosjekter gjennom CETP Joint Call 2024	40 mill. kr.	21. November 2024	Lenke
Samarbeidsprosjekter (KSP-S)	40 mill. kr.	5. mars 2025	Lenke
Internasjonale prosjekter gjennom CETP Joint Call 2025	30 mill. kr.	Høsten 2025	Utlysningen vil bli lagt ut på CETPs hjemmeside våren 2025

I tillegg vil også Gassnovas program, CLIMIT-demo, ha utlysning i 2025. Mer detaljer om mulighetene gjennom Gassnovas del av CLIMIT er tilgjengelig her.

Begrenset budsjett

CLIMIT har begrenset budsjett, og av den grunn prioriteres kun samarbeidsprosjekter og internasjonale prosjekter i 2025.

Det betyr at det ikke vil bli øremerkede midler til CO₂-håndtering i Forskningrådets utlysninger av innovasjonsprosjekter (IPN) og kompetanseprosjekter (KSP-K) i 2025.

Søkere som er interessert i innovasjonsprosjekter henvises til CLIMIT-Demo sin utlysning.

Samarbeidsprosjekter

CLIMIT har i en årrekke prioritert utlysning av kompetanseprosjekter (KSP-K), samtidig som det er flere år siden CLIMIT hadde utlysning av Forskningsprosjekter. Dette har ført til at CLIMITs portefølje i flere år har hatt en synkende andel av grunnforskning. I 2025 utlyses derfor samarbeidsprosjekter (KSP-S) hvor det åpnes opp for søknader om nye konsepter. Hensikten med denne prioriteringen er å øke CLIMIT-porteføljens andel av grunnforskning som kan ha god relevans for næringslivet.

Viktige kjennetegn ved samarbeidsprosjekter (KSP-S) er:

• Prosjektene utvikler ny kunnskap og bygger forskningskompetanse som samfunnet og/eller næringslivet trenger for å møte viktige samfunnsutfordringer.
• Prosjektene ligger i eller nær forskningsfronten.
• Prosjektene skal ha minimum to norske samarbeidspartnere som ikke er forskningsorganisasjoner. Dette er samfunns- eller næringsaktører som bidrar med erfaring og kunnskap, og sikrer at prosjektet og dets målsetning treffer reelle utfordringer. Søknaden må vise til at minimum 10 prosent av prosjektets totalkostnader skal forbrukes hos disse aktørene. Det er imidlertid ikke krav om kontantbidrag fra industripartnere.

Mer detaljer om samarbeidsprosjekter er tilgjengelig på Forskningsrådets hjemmeside.

CETPs internasjonale utlysninger

Internasjonalt samarbeid er viktig for å lykkes med implementering av CO₂-håndtering i stor skala. Gjennom CETP-samarbeidet settes det hvert år opp internasjonale fellesutlysninger for forskning- og innovasjonsprosjekter. Her må det være med partnere fra minst tre av landene som deltar i CETP.

CETPs 2024-utlysning har skissefrist allerede 21. november 2024.

CETPS 2025-utlysning publiseres våren 2025 med skissefrist november 2025.

Kontakt oss

Kontakt gjerne Aage Stangeland hos Forskningsrådet dersom du har spørsmål om utlysningene.

Målet er å redusere både risiko og kostnader og øke kunnskapen om takbergarten på norsk sokkel. Prosjektet er støttet av CLIMIT med 400 000 kroner. Gassnovas CLIMIT-representant Ernst Petter Axelsen er prosjektets rådgiver.

Formålet

Et sentralt mål er å redusere risikoen og kostnadene knyttet til CO₂-lagring. Ved å øke forståelsen for hvordan sedimentene og takbergarten oppfører seg ved CO₂-injisering, reduseres risikoen for lekkasjer og sikrer trygg og effektiv lagring av gassen. Dette bidrar til forutsigbarhet og færre hendelser som kan føre til uforutsette utgifter. Kvaliteten eller integriteten til takbergarten er en kritisk faktor for sikker, permanent og trygg CO₂-lagring i undergrunnen.

Ved å utvikle og teste en ny modell for hvordan sedimentene endrer egenskaper over tid, håper Brit Thyberg å kunne forutsi hvilke områder som egner seg best for CO₂-lagring. Målet er å dele undergrunnen inn i systemer og identifisere hvilke områder og intervaller som har god nok kvalitet på takbergarten. Dette bidrar til trygg og effektiv injeksjon og lagring av CO₂.

– Kunnskapen fra dette prosjektet, og alle mineral dataene vi har samlet, kan brukes til å utvikle AI-algoritmer, digitale kart eller atlas, slik at vi kan predikere systemene og bruke informasjonen aktivt i våre analyser og som beslutningsgrunnlag i sanntid, sier Brit, som gjerne inviterer til samarbeid om dette.

Et naturlig laboratorium

– Vi som jobber med Nordsjøens geologi er heldige, da vi har et naturlig laboratorium med regionale og stratigrafiske variasjoner, som gir ekstra gode muligheter til å studere de geologiske, mekaniske og kjemiske prosessene som påvirker sedimentenes egenskaper i undergrunnen, sier Brit Thyberg. Hun forklarer at disse sedimentene representerer både muligheter og utfordringer.

Den kenozoiske lagpakken (overburden) i Nordsjøen består av flere ulike sedimentære enheter. Dette inkluderer paleogene marine leirer, sandige turbiditter/injektitter/synkitter og neogene deltaiske sandavsetninger samt offshore marine leirer. Selv om variasjonene representerer muligheter for CO₂-lagringsreservoarer i de grunnere lagene i Nordsjøen, innebærer de også utfordringer knyttet til forseglingsevnen til leire og leirsteiner (takbergarten). Leire og leirsteiner består hovedsakelig av ulike typer leirmineraler (for eksempel smektitt, illite, kaolinite, kloritt), samt silt, biogent og organisk materiale. Den primære sammensetningen av leirmineralene varierer som en funksjon av erosjon fra ulike kildeområder, klima, avsetningsmiljø og variasjoner i tilførsel av vulkansk og klastisk materiale. Variasjoner i mineral sammensetning kan påvirke hvordan sedimentene reagerer på økende trykk og temperatur under økende begraving. De regionale og stratigrafiske variasjonene gjør det spesielt viktig å forstå tetthet og forseglingsevnen til leire og leirsteiner over reservoarene.

For å kunne forutsi hvilke områder og intervaller som har gode takbergartsegenskaper for CO₂-lagring, understreker Brit viktigheten av regional forståelse og kartlegging.

Dedikert faglig innovatør

I over 20 år har Brit Thyberg vært engasjert i arbeid med Nordsjøens geologi, digitalisering, teknologiutvikling og utforskning, ofte i fronten av innovasjonslandskapet. – Med en doktorgrad i «overburden» med fokus på leire og leirsteiner i Nordsjøen, ser jeg et stort potensial i å systematisere og bruke denne kunnskapen innenfor CO₂-lagring.

Brits karriere innen leirforskning startet da hun på midten av 1990-tallet ble involvert som stipendiat i et omfattende EU-prosjekt ledet av professor Knut Bjørlykke ved Universitetet i Oslo. Målet var å integrere mineraldata fra cuttings med seismikk og brønnlogger for å forstå den kenozoiske lagpakken i Nordsjøen bedre. Tverrfaglighet og integrering av flere datatyper i et stort regionalt prosjekt var en nyskapende arbeidsmåte den gangen. – Det nye var også at vi utvidet kunnskapsgrunnlaget om sedimentenes sammensetning i den grunne kenozoiske lagpakken i Nordsjøen. På den tiden var det mest fokus på olje, gass og egenskaper ved dypere reservoarbergarter, sier Brit. Hun legger til at Universitetet i Oslo, ved Institutt for geofag, på mange måter ble spesialister på leire og leirsteiner gjennom flere store forskningsprosjekter.

Takbergartens kvalitet

– I det store EU-prosjektet fant vi ut at leirmineralene har ulike kjemiske og fysiske egenskaper som påvirker den mekaniske sammenpressing (kompaksjon) til leirsteiner i undergrunnen. For eksempel dokumenterte vi at grovkornet glasial pliocen leire gjennomgår relativt rask mekanisk kompaksjon, mens finkornede eocene smektittrike leirer dannet fra vulkansk materiale, eller finkornede pliocen marine smektittrike leirer, kompaktes mye langsommere. Vi fant også et regionalt utbredt leirlag bestående av en miks av diatomeer og leirmineraler fra oligocen i nordlige Nordsjøen, sier Brit Thyberg.

Diatomeer er små mikroskopiske organismer som består av silika. Diatomeer blandet med leire endrer sedimentenes egenskaper, inkludert evnen til å fungere som forseglende lag ved CO₂-lagring. Egenskapene endres imidlertid med økende begravningsdyp. Professor Bjørg Stabell fant den gang også en «ny» diatomee i Nordsjøen som fikk navnet etter Brit Thyberg: «Paralia Thybergii». Mikrofossilet ligner på Colosseum i miniatyr.

Brit peker på hvordan ulike leirtyper kan påvirke tettheten til takbergarten. Takbergarten må være tett nok til å holde på gassen, men også kunne tilpasse seg mekanisk trykk og kjemiske endringer uten «å sprekke opp». – For eksempel kan tilstedeværelsen av diatomeer i leire og leirsteiner endre kvaliteten på takbergarten, noe som kan påvirke hvor godt den holder på CO₂.

Ved å forstå hvordan leire, diatomeer og ulike leirmineraler påvirker takbergarten, kan forskerne i større grad forutsi hvilke områder som vil være best egnet for CO₂-lagring.

I 2012 mottok Brit og tidligere kollega professor Jens Jahren en forskningspris for sitt arbeid på leirforskning. Brit koblet geologi med kunnskap fra nettverksteorien hun tidligere lærte på sin master i teknologiledelse, slik at vi så på leirstein «med nye øyne». Funnene fra denne forskningen har stor betydning for det Brit jobber med i CLIMIT-prosjektet. Det store industri-samarbeidsprosjektet «NOROG Digital Cuttings» har også hatt spilt en stor rolle.

Digitalisering av data

I 2018 startet industrien et omfattende, treårig samarbeid for å digitalisere cuttings-data som tidligere kun var lagret for eksempel hos Sokkeldirektoratet. Cuttings er små biter av undergrunnen som tas ut når en brønn bores. Over 700 000 prøver fra 1934 utforskningsbrønner på norsk sokkel ble digitalisert og analysert. – Prøvene gir verdifull informasjon om sammensetningen av undergrunnen, spesielt informasjon om sediment-sammensetningen og lagpakker som kan være aktuelle for CO₂-lagring, sier Brit. Hun sammenligner prosessen med å bore gjennom en vegg: – Først treffer du tapetet, så gipsplaten og deretter mursteinen. På samme måte kan vi bruke cuttings til å analysere forskjeller i sammensetningen av lagene i undergrunnen, og få informasjon om hva som befinner seg der. Cuttings gir forskere innsikt i hele boreintervallet, ikke bare på steder hvor kjerner er tatt ut. Digitaliseringsprosjektet åpnet et nytt landskap for forskning og forståelse av undergrunnen, særlige av de grunnere lagene relevant for CO₂-lagring i Nordsjøen. Flere aktører på norsk sokkel har inkludert det store datasettet i sine digitale løsninger. Videreutvikling og integrering av cuttings-dataene blir en viktig del av Brit Thybergs arbeid med å øke kunnskapen om takbergartens egenskaper.

I dette CLIMIT-prosjektet har Brit brukt dataene til å screene etter brønner med leirrike diatomee-lag, tilsvarende de som ble funnet på 1990-tallet. Det viser seg at mange av disse NOROG-brønnene inneholder miksen av leire og diatomeer i spesifikke lag, også i flere brønner i nærheten av nåværende CCS-lisenser på norsk sokkel. Økt kunnskap om leire og den mekaniske og kjemiske kompaksjonen kan være nyttig for andre ulike typer prosjekter, fra infrastrukturutvikling til sikker lagring av avfall, havvind og det grønne skiftet innen olje og gass.

Veien videre

Forretningsutvikling har sine utfordringer, spesielt når det gjelder å sikre eierskap til eget arbeid. For å få på plass avtaler og sikre eget kommersielt eierskap, sier Brit at det føles trygt å ha rådene fra Ernst Petter Axelsen og CLIMIT i ryggen. – Jeg har allerede erfart at det å ha CLIMIT på lag styrker prosjektets integritet. Dette blir viktig fremover, spesielt i dialog med potensielle industripartnere og flere samarbeidspartnere, sier Brit. Ved å fortsette arbeidet håper hun å kunne utvikle modeller, systemer og AI-algoritmer som gir enda bedre forståelse av hvordan undergrunnen kan benyttes til CO₂-lagring. Brit Thybergs drivkraft er å gjøre lagring av CO₂ enda tryggere og mer kostnadseffektiv, og øke kunnskapen om takbergarten, basert på forskningsdrevet innovasjon.

Behovet for nøyaktige og skalerbare massestrømmåling, som fra Cignus Instruments, i CCS-prosjekter er stort, siden dagens teknologi ikke fullt ut dekker spesifikke krav fra industrien. Tradisjonelle Coriolis-målere har utfordringer ved oppskalering til større dimensjoner, og drift under høye trykk. I tillegg kan Coriolis-teknologien føre til betydelig internt trykkfall. Det kan skape problemer ved måling av væsker nær kokepunktet, noe som igjen øker måleusikkerheten.

Prosjektet er støttet av CLIMIT med 1,7 millioner kroner. Gründer og daglig leder Martin Nese er prosjektansvarlig hos Cignus Instruments AS.

Målsettingen

Målet med prosjektet er å demonstrere fordelene ved Cignus-teknologien i storskala CCS-anlegg. Teknologien skal tilby en mer nøyaktig og enklere metode for massestrømmåling av CO₂. – Vi gjennomførte en testkampanje ved Equinors P-Lab ved Herøya i Porsgrunn. Der fikk vi se at trykkfallet gjennom Cignus-måleren er begrenset til omtrent en tidel av trykkfallet gjennom en rettrørs Coriolis-måler med samme kapasitet, sier Martin Nese. – Det lave, permanente trykkfallet er spesielt viktig for å redusere risikoen for koking – og dermed minimere måleusikkerheten ved måling av CO₂ i væskefase. Lavere trykkfall betyr lavere energiforbruk. Dette understreker potensialet for Cignus-teknologien i storskala-applikasjoner.

Leveransene i prosjektet

Prototypen demonstrerte funksjon og nøyaktighet for Cignus-massestrømmåleren i CO₂, både i gassfase, flytende fase og superkritisk fase ved relevante industrielle betingelser. Testkampanjen ved Equinor P-Lab var opprinnelig planlagt gjennomført i første kvartal 2023, men ble utsatt til oktober samme år. Utsettelsen ga bedre tid til å karakterisere og gjennomføre ulike tester av CO₂-prototypen.

Prototypen er nå testet i korrekt medium, i en installasjon som er tilnærmet lik et reelt prosessanlegg – og viser at instrumentet fungerer som det skal, også når pådraget varieres over et stort område. Ved måling av massestrøm og fluidtetthet har Cignus-måleren nøyaktighet sammenlignbar med Coriolis-målere montert i serie.

Oppskalering

Neste trinn i utviklingen er bygging og kvalifisering av en full-størrelse CO₂-måler med kapasitet på 1000 tonn/time og designtrykk 300 bar, for installasjon i et storskala CCS-pilotanlegg innen 2026. – Vi planlegger å teste teknologien i en fullskala installasjon så tidlig som mulig, for å samle mest mulig felterfaring under kontinuerlig drift over tid. Parallelt vil vi etablere en leverandørkjede og kapasitet for å produsere endelig produkt for storskala CCS-anvendelser fra 2026, forklarer Martin Nese. Dette vil være et stort steg fremover, ikke bare for Cignus, men også for hele CCS-industrien. Ved å kunne tilby en mer nøyaktig og pålitelig metode for måling av CO₂, spesielt i store rørledninger og under vanskelige driftsforhold, kan teknologien bli en industristandard.

Godt posisjonert

– Cignus Instruments er godt posisjonert til å lede utviklingen av fremtidens massestrømmålere, med et spesielt fokus på CCS-industrien. Vi ser dessuten stort potensiale i å implementere slike målere subsea, der det er viktig å vite nøyaktig mengde CO₂ fordelt til hver enkelt brønn. Samlet gir dette en spennende fremtid for Cignus Instruments og deres bidrag til CO₂-reduksjon globalt, sier Ernst Petter Axelsen – Gassnovas representant i CLIMIT-programmet og Cignus-prosjektets rådgiver.

Fremtidsperspektiver

– Vi planlegger å produsere målerne i samarbeid med leverandørindustri i Stavanger-området, som har erfaring fra olje- og gassindustrien. På sikt ser vi også muligheter for samarbeid med DNV, som skal etablere en kommersiell kalibrerings-lab for CO₂-målere i Nederland. Dette vil gi oss muligheten til å tilby kalibreringstjenester i stor skala, noe som er essensielt for å oppnå den nødvendige tilliten i industrien, sier Martin videre.

Martin forteller også om mulighetene for å utvide forretningsmodellen. – Vi vurderer å tilby datainnsamlingstjenester som en del av vår forretningsmodell, i stedet for kun å levere selve instrumentene. Dette er noe vi vil se på videre når det foreligger et ferdig kvalifisert produkt. Vi tror at tilgang til sanntidsdata og muligheten til å gjøre helsesjekk av instrumentene under drift, kan være verdifulle tjenester for kundene våre.

Når det gjelder internasjonalt samspill, forklarer Martin at de samarbeider med flere miljøer, både norske og internasjonale. – Norge er ledende innen lagringsteknologi for CO₂, og det er en forventning at innsikten fra norske CCS-prosjekter deles internasjonalt, spesielt i Europa. Cignus Instruments ser derfor på muligheter for å ekspandere internasjonalt, med bakgrunn i flere referanseprosjekter fremover.

Teknologien har potensial til å styrke både sikkerheten og økonomien ved CO₂-lagring. Prosjektet er støttet av CLIMIT med i underkant av 4,8 millioner kroner. Ansvarlig i qWave er administrerende direktør Jan Ove Nesvik. 

Sikkerhet og økonomi

Effektiv og sikker lagring av CO₂ krever god forståelse av de horisontale spenningene i toppbergarter. De fungerer som forseglingselementer for å hindre lekkasje fra lagringsreservoarer. Caprock er en kritisk komponent i disse prosjektene, og hindrer CO₂ fra å migrere ut av lagringsområdene. For å kunne vurdere hvor mye CO₂ som kan injiseres er det viktig å forstå spenningene som påvirker bergartene. Bedre forståelse av caprockens egenskaper kan bidra til økte CO₂-injeksjonsvolumer per brønn. Ved å minimere risikoen for lekkasje vil dette redusere lagringskostnadene og styrke sikkerheten,

Dagens metoder for å måle horisontale spenninger, som Leak-Off-Test (LOT) og bruk av utstyr med straddle-packers, har flere begrensninger. Metodene kan gi upålitelige resultater, som gjør det nødvendig med gjentatte målinger for å sikre nøyaktige data. Dette er utfordrende når målingene foregår på dypt vann, der kostnadene eskalerer raskt. De eksisterende løsningene er også begrenset til bestemte dybder, og kan være utilstrekkelig ettersom spenningene i bergformasjonen kan variere med dybden. Dermed blir det utfordringer med å gi en nøyaktig vurdering av lagringsegenskapene, som igjen gjør prosjektene både kostbare og komplekse.

Inspirert av medisinsk vitenskap

qWave har hentet ideer fra medisinsk teknologi, spesielt Extracorporeal Shock Wave Lithotripsy (ESWL). Den benyttes til å knuse nyrestein ved hjelp av akustiske sjokkbølger, uten bruk av kirurgiske inngrep. Ved å overføre prinsippene fra ESWL til brønnteknologi, har qWave utviklet en metode med fokuserte sjokkbølger for å skape et svakt punkt i bergformasjonen. Dette muliggjør mer presis måling av horisontale spenninger, som er nødvendig for å vurdere CO₂-lagringskapasiteten. Teknologien inkluderer en sjokkbølge-generator med kapasitet opptil 30,000 volt. Ved å i tillegg fokusere sjokkbølgene klarer qWave å lage en flere centimeters perforering i borehullveggen. Egenutviklet pumpe og utstyr brukes til å sprekke opp formasjonen der perforeringen er gjort, og deretter til gradvis å lukke den igjen til minste horisontale spenning er målt. Dette muliggjør at qWave kan foreta bedre målinger på kortere tid.  

Teknologien har allerede vist lovende resultater. Prototypen er testet med suksess. Sjokkbølgeteknologien er utviklet i samarbeid med Harald Eizenhöfer, tidligere forskningsdirektør ved Dornier MedTech Systems GmbH, og Hartlauer Präzisions Elektronik GmbH, Første demonstrasjonen av prototypen skjedde i september 2023 ved NORCE/Ullrigg i Stavanger. Der viste verktøyet seg å være både robust og funksjonelt under realistiske brønnforhold. En ny demonstrasjon i november 2023 bekreftet dette inntrykket.

Industripartnerskap

qWave har etablert et Joint Industry Project med industripartnere som Equinor, Vår Energi, DNO og OMV. Selskapene bidrar med ekspertise og finansiering, og definerer samtidig teknologibehov og utviklingsmål. Partnerskapene ser et potensiale i qWaves teknologi – ikke bare ved å forbedre sikkerheten og kostnadseffektiviteten i CO₂-lagringsprosjekter, men også for bruksområder innen olje- og gassboring.

Den neste store milepælen for qWave og industripartnerne er å demonstrere teknologien i en offshore brønn. Dette er et viktig skritt mot kommersialisering av teknologien. En vellykket demonstrasjon offshore vil også bidra til å styrke tilliten til teknologien, og åpne for flere muligheter i markedene – både i Norge og internasjonalt. Det vurderes også flere tester og demonstrasjoner før teknologien blir demonstrert offshore.

– CLIMITs bidrag har vært avgjørende for prosjektet vårt. Støtten til å demonstrere teknologien har bidratt til utviklingen av en avansert prototype, og muliggjort omfattende testing ved NORCEs testsenter i Stavanger. Slike tester er kostbare, men samtidig helt nødvendige for å demonstrere at teknologien som blir utviklet og testet i qLab, også opererer som forventet under tilnærmede brønnforhold. Ikke minst tar vi lærdom og tilegner oss kunnskap vi ikke hadde tidligere, sier Jan Ove Nesvik i qWave.

– Med et sterkt engasjement for innovasjon, samarbeid og fokus på å møte industristandarder, er qWave i posisjon til å gjøre en betydelig forskjell. Videreutvikling og kommersialisering av denne teknologien vil være en viktig brikke fremover, for bærekraftige og sikre CO₂-lagringsløsninger. Fokuset her på innovasjon og partnerskap kan sette nye standarder i bransjen, sier Kirsten Haaberg. Hun er Gassnovas representant i CLIMIT, og prosjektets rådgiver.

Veien videre

Planen er å utvikle en kommersiell 2.0-versjon av verktøyet, som skal tilby enda bedre løsninger for måling av horisontale spenninger i brønner. Dette kan bli standarden for både CO₂-lagringsprosjekter og olje- og gassboringer. Målet er å forbedre sikkerheten og effektiviteten, og å være et betydelig fremskritt innen geomekanisk analyse.

I dette intervjuet deler CLIMIT-programstyrets leder Arvid Nøttveit egne refleksjoner om utviklingen av CLIMIT, betydningen i dag og hvordan fremtiden ser ut for programmet.

Konkrete resultater

CLIMIT-programmet har i mange år vært en sentral aktør i Norges satsing på karbonfangst og -lagring (CCS). Med sin lange historie og innflytelse nasjonalt og internasjonalt, har CLIMIT-programmet bidratt til å sette Norge på kartet som en ledende innenfor CCS-teknologien.
– CLIMIT har fått mye oppmerksomhet, noe som er vel fortjent. Oppmerksomheten er ikke bare et resultat av programmets suksess, men også av en bevisst innsats for å synliggjøre resultatene på en effektiv måte, sier Arvid Nøttveit.

For noen år siden ble det gjort betydelige endringer på CLIMITs nettsider, med et mål om å øke transparensen. Nå kan hvem som helst enkelt få oversikt over hvor mange prosjekter som er i gang, hvilke som er fullført, og hva de har oppnådd. Den økte synligheten har hatt en positiv effekt på de som mottar støtte fra programmet. – Når de som mottar støtte ser at arbeidet deres blir dokumentert, anerkjent og delt – bidrar det til en følelse av stolthet. Det er viktig for CLIMIT å vise til konkrete resultater, og at disse resultatene blir lagt merke til både nasjonalt og internasjonalt, forklarer han.

Formidling av forskningsresultater og teknologisk utvikling til et bredere publikum er ofte en utfordring, spesielt når teknologien som utvikles er kompleks. – Ofte må millimeterpresisjon balanseres med budskapet som skal formidles. Å «forenkle uten å forsimple» er et viktig mantra i formidlingen vår. Det handler om å gjøre komplekse teknologier forståelige for allmennheten uten å miste de faglige nyansene.

Programplanen

CLIMITs programplan beskriver Nøttveit som et solid strategisk dokument som gir programstyret retning og struktur. – Den store ideen bak programplanen er å ha et dokument som bidrar til å planlegge fremtidige prosjekter og å vurdere nye forslag. Arvid sier videre at programplanen fungerer som en referanse når nye prosjektsøknader kommer inn.
– Hvis et prosjekt faller utenfor rammene av planen, kan det ikke støttes. For søknader i randsonen kreves det ofte lengre diskusjoner i programstyret for å avgjøre om det skal støttes. Slik fungerer denne planen både som en «ledestjerne» og som et praktisk verktøy i saksbehandlingen.

Selv om programplanen revideres med jevne mellomrom, typisk hvert tredje eller fjerde år, understreker Nøttveit at det er viktig å sikre at planen forblir relevant i en verden i stadig endring. Nye teknologier og trender tas med i betraktningen når planen oppdateres, noe som gjør den til et levende dokument som kontinuerlig tilpasses omverdenen. – Programplanen er ikke bare et teoretisk dokument, men noe vi aktivt bruker for å sikre at prosjektene vi støtter er i tråd med våre strategiske mål.

Den nåværende programplanen ble utarbeidet i 2021 og står fortsatt sterkt, mener Nøttveit.
Selv om enkelte konsepter har blitt mer aktuelle de siste årene, som direkte fangst av CO₂ fra luft (DAC), er hovedstrukturen solid. – Når vi nå skal gjennomgå planen, vil vi vurdere hvordan vi kan tilpasse den til den nyeste forskningen, teknologiutviklingen og de nyeste innovasjonene. Jeg tror hovedstrukturen vil forbli intakt. CLIMIT har alltid vært proaktiv i forhold til teknologiske fremskritt, og det er denne proaktiviteten som sikrer at planen fortsatt er relevant.

Forutsigbare rammer

Finansiering er en annen viktig faktor. Nøttveit peker på at CLIMIT har klart å opprettholde en stabil finansieringssituasjon over tid, til tross for budsjettkutt som alle forskningsprogrammer opplever fra tid til annen. Tider med mindre budsjetter har påvirket finansieringen av grunnforskning, innovasjonsprosjekter og større demonstrasjonsprosjekter. Stabilitet er avgjørende for at CLIMIT kan fortsette med å bygge sterke kompetansemiljøer og drive langsiktig teknologiutvikling. – Forutsigbarhet i finansieringen gjør det mulig å planlegge langsiktig, det er en av de viktigste årsakene til at CLIMIT har vært så suksessfullt, sier han.

– Mange land har hatt perioder med store satsinger, men disse har ofte blitt fulgt av perioder med nedskjæringer eller full stans i forskningsinnsatsen.

Prestasjonene

Når samtalen dreier seg mot spesifikke prestasjoner, trekker Nøttveit frem Langskip-prosjektet som CLIMITs største så langt. Selv om CLIMIT ikke kan ta all æren for Langskip, har programmet spilt en betydelig rolle i å støtte forskningen og teknologiutviklingen som har gjort prosjektet mulig. – Langskip er en stor milepæl for Norge, og det har hatt en inspirerende effekt internasjonalt. Samarbeidet mellom myndigheter, privat næringsliv og forskningsinstitusjoner har vært en nøkkelfaktor i suksessen. Dette er spesielt for Norge, sier han.

Samarbeidet mellom ulike aktører i Norge er unikt og avgjørende for suksessen til prosjekter som Langskip. – Her i landet har vi kultur for å jobbe sammen mot felles mål. Det har gitt oss store fordeler, spesielt innenfor store prosjekter som Langskip. Han mener myndighetene har vært flinke til å lytte til de ulike aktørene i prosessen, noe som har resultert i beslutninger som har fått støtte fra både det industrielle, akademiske og statlige miljøer. – Jeg tror dette samarbeidet er en av hovedårsakene til at Norge har lyktes så godt med Langskip og andre lignende prosjekter, legger han til.

CLIMITs innflytelse stopper ikke ved Norges grenser. Programmet har også global innflytelse, og er kjent i hele verden blant de som jobber med CCS. – Vi har sterke bånd til forsknings- og teknologimiljøer i andre land, spesielt i Europa, sier Nøttveit. Gjennom sin lange historie og solide resultater, blir CLIMIT sett på som en ledende aktør innen feltet, og tiltrekker interesse fra hele verden. Når vi arrangerer konferanser eller deltar i internasjonale fora, ser vi at det er stor interesse for arbeidet vi gjør. Vi har deltakere fra hele verden som ønsker å lære av våre erfaringer.

Fremtiden

Til tross for suksessene, ser Nøttveit også utfordringer for fremtiden. En av de største vil være å kunne opprettholde stabiliteten i finansieringen. – For CLIMIT vil det være avgjørende å sikre en fortsatt forutsigbar og stabil finansiering, for å kunne fortsette å støtte opp under de viktige prosjektene programmet jobber med.

En annen utfordring er å holde tritt med den raske teknologiske utviklingen. Verden endrer seg raskt, og nye teknologier og metoder dukker opp hele tiden. CLIMIT må være fleksibelt nok til å tilpasse seg endringer og sikre at programmet alltid støtter de mest relevante og banebrytende prosjektene.

Når det gjelder å håndtere disse utfordringene, understreker Nøttveit viktigheten av å fortsette å argumentere for betydningen av CLIMIT, på nasjonalt og internasjonalt nivå. – Vi jobber tett med myndighetene for å sikre at de forstår verdien CLIMIT bringer til Norge og det globale samfunnet, sier han. I tillegg er CLIMIT i dialog med private aktører for å utforske muligheter for samarbeid og medfinansiering av prosjekter. – Teknologisk sett er det viktig å sørge for at vi har de rette menneskene med den rette kompetansen i programmet. Vi må være i stand til å identifisere og støtte de teknologiene som har størst potensiale, og vi må være fleksible nok til å tilpasse oss når nye muligheter dukker opp.

CLIMITs store styrke ligger i kombinasjonen av stabilitet og fleksibilitet. Det gjør at programmet kan støtte både store, langsiktige prosjekter som Langskip – og mindre, innovative prosjekter som kan vokse seg større over tid. Det sterke samarbeidet med både nasjonale og internasjonale aktører gir tilgang til et bredt spekter av ressurser og ekspertise, noe som styrker kvaliteten på prosjektene som støttes.

Nøttveit er overbevist om at CLIMIT vil fortsette å spille en viktig rolle i Norges strategi for karbonfangst og -lagring. – CLIMIT har vært en nøkkelspiller her, og jeg ser ingen grunn til at dette skal endres. Etter hvert som teknologi og markedet utvikler seg, vil CLIMIT også utvikle seg. Vi skal fortsette å være en katalysator for innovasjon og teknologiutvikling, og vi skal spille en sentral rolle i Norges innsats for å redusere klimagassutslippene.

De neste store milepælene for CLIMIT vil være knyttet til videreutviklingen av eksisterende teknologier og utforskning av nye muligheter innen karbonfangst og -lagring. – Teknologier som direkte fangst av CO₂ fra lufta vil trolig få enda større oppmerksomhet fremover, sammen med prosjekter knyttet til bruk av blått hydrogen. Vi vil være opptatt av å sikre at Norge fortsetter å være en ledende aktør innen CCS-teknologi – både gjennom prosjekter som Langskip og gjennom nye initiativer som kan dukke opp, sier Nøttveit.

Gjennom målrettet forskning og teknologiutvikling bidrar CLIMIT-programmet til å redusere klimagassutslippene og sikre en bærekraftig fremtid. – CLIMIT er et program som skaper reelle resultater, og vi er fast bestemt på å fortsette dette viktige arbeidet i årene som kommer. Med den kompetansen og erfaringen CLIMIT har bygget opp, er jeg trygg på at programmet vil fortsette å være en ledende aktør på CCS-feltet, avslutter programstyrets leder.

Mikroalge-prosjektet er støttet av CLIMIT med 286 000 kroner og ledes av Fredrik Mood i selskapet Mood Harvest.

Prosjektet, som involverer et team av forskere og ingeniører, har som mål å utvikle og validere en fotobioreaktor som er spesielt designet for det nordiske klimaet. Denne teknologien er ment å optimalisere dyrking av mikroalger, samtidig som den bidrar til å redusere klimagasser i atmosfæren og produserer klimavennlige råvarer og produkter.

Bakgrunn og målsetting

Prosjektets hovedmål er todelt. For det første ønsker prosjektgruppen å tydeliggjøre potensialet til den forretningsideen som ligger bak fotobioreaktoren. Dette skal gi et solid grunnlag for å kunne ta strategiske beslutninger som kan fremme videre utvikling av teknologien. For det andre søker prosjektet å validere mikroalgenes CO₂-lagringspotensial, noe som kan ha betydelige konsekvenser for fremtidig klimaarbeid. Arbeidet gjennomføres i tett samarbeid med akademiske institusjoner for å sikre at teknologien er både vitenskapelig fundert og praktisk anvendbar i en industriell kontekst.

– Fotobioreaktoren står sentralt i prosjektet og er under patentering. Reaktoren er spesielt tilpasset de krevende lys- og temperaturforholdene som preger det nordiske klimaet, med store variasjoner gjennom året. Ved å utnytte lokalt fanget CO₂ og kunstig lys for å lette fotosyntesen, muliggjør reaktoren industriell dyrking av store mengder mikroalger, sier Fredrik Mood.

Mikroalgene kan enten brukes direkte i ulike produkter eller bearbeides til råmateriale for produksjon av klimapositive eller klimanøytrale produkter. Ved å integrere mikroalger i produksjonsprosesser, kan prosjektet direkte bidra til å redusere mengden CO₂ i atmosfæren.

Teknologisk innovasjon og sirkulær økonomi

Forretningsideen bak fotobioreaktoren er forankret i prinsippene for sirkulær økonomi. Dette innebærer å maksimere ressursutnyttelse og minimere avfall. Prosjektet ser for seg flere potensielle inntektsstrømmer, inkludert inntekter fra mottak og utnyttelse av CO₂, samt salg av råvarer og klimanøytrale produkter. Disse produktene kan inkludere alt fra biodrivstoff og bygningsmaterialer til kosttilskudd, kosmetikk og dyrefôr. Ved å utnytte CO₂ som en ressurs snarere enn å behandle det som et avfallsprodukt, bidrar prosjektet til å utvikle en mer bærekraftig økonomi.

Fotobioreaktoren som utvikles, skiller seg fra eksisterende teknologier på flere måter. Teknologien er utformet for å være industrielt skalerbar og krever mindre areal enn dagens løsninger for mikroalgedyrking, noe som gjør det mulig å dyrke mikroalger i stor skala, selv under krevende klimatiske forhold. Reaktoren er utstyrt med et innovativt system for lys- og næringstilførsel og andre funksjoner som bidrar til optimal dyrking av mikroalger.

En av de unike egenskapene ved fotobioreaktoren er dens evne til kontinuerlig høsting av mikroalger. Dette reduserer behovet for å stenge ned reaktoren under høsting, noe som gjør produksjonen mer effektiv og kan bidra til å redusere kostnadene per kilo produsert mikroalge. Teknologien gir bedre kontroll over miljøforholdene inne i reaktoren, noe som er avgjørende for å sikre stabil vekst og høy produktivitet. Ved å integrere denne teknologien i industrien, kan man få en løsning som både reduserer karbonavtrykket og øker tilgangen på klimavennlige råvarer.

Målgruppe og markedsbehov

Teknologien retter seg primært mot små og mellomstore bedrifter som er opptatt av å redusere sitt karbonavtrykk og delta aktivt i det grønne skiftet. Disse bedriftene kan ha ulike behov knyttet til håndtering av CO₂. Noen kan ønske å redusere sine CO₂-utslipp gjennom karbonfangst, mens andre kan se verdien i å kjøpe råvarer eller produkter som er klimanøytrale. For disse bedriftene vil fotobioreaktoren kunne tilby en løsning som både reduserer karbonavtrykket og bidrar til økt konkurransekraft ved å sikre tilgang på kortreiste, klimanøytrale råvarer.

Behovet for klimanøytrale råvarer er økende, drevet av strengere myndighetskrav og en voksende etterspørsel fra forbrukere som er opptatt av bærekraft. Prosjektet peker på at tilgangen til lokalproduserte, klimanøytrale råvarer vil bli en stadig viktigere faktor i årene som kommer. Fotobioreaktorteknologien kan spille en sentral rolle i å møte denne etterspørselen, ved å tilby en skalerbar og bærekraftig løsning for produksjon av slike råvarer.

Utfordringer og fremtidige muligheter

– Selv om prosjektet har store ambisjoner, står det også overfor betydelige utfordringer. Kostnadene knyttet til produksjon og prosessering av mikroalger har hittil vært en stor barriere for kommersiell utnyttelse. For å lykkes må prosjektgruppen finne måter å redusere disse kostnadene på. Kontamineringsrisiko og utfordringer knyttet til oppskalering er også faktorer som må håndteres for å sikre suksess, sier seniorrådgiver Ernst Petter Axelsen i Gassnova.

Prosjektgruppen er klar over viktigheten av å samarbeide med andre aktører, både i industrien og innen akademia, for å overkomme disse utfordringene. En viktig del av prosjektets fremtidige plan er derfor å bygge en småskala lab-pilot i samarbeid med forskningsinstitutter som NIBIO og SINTEF. Dette vil gi muligheten for å teste og validere fotobioreaktorteknologien under kontrollerte forhold, samt samle inn data som grunnlag for videre oppskalering og kommersialisering. Nøyaktig datainnsamling gjennom pilotprosjektet er essensielt for å validere estimatene og forbedre teknologien.

I tillegg ser prosjektgruppen mange muligheter for fremtidig vekst. Økende etterspørsel etter bærekraftige produkter, kombinert med teknologiske fremskritt innen bioteknologi, gir grunn til optimisme. Politisk støtte i form av subsidier og reguleringer som fremmer fornybar energi og karbonreduksjon, kan også bidra til å skape gunstige markedsforhold for mikroalgebaserte løsninger. Prosjektet vurderer også muligheten for å bruke mikroalger som tilsetning i betong, noe som kan redusere behovet for sement og dermed redusere CO₂-utslippene fra byggesektoren.

Veien videre

Prosjektet har allerede gjort betydelige fremskritt, og de første studiene bekrefter at mikroalgekultivering kan være en effektiv metode for CO₂-utnyttelse og -lagring. Videre testing og utvikling er imidlertid nødvendig for å oppnå de opprinnelige målene fullt ut.

I den kommende fasen av prosjektet er det planlagt å demonstrere hvordan fotobioreaktoren fungerer, med mål om å samle inn bedre data og få et solid beslutningsgrunnlag. Dette innebærer blant annet bygging av en småskala pilot/lab-pilot, samt gjennomføring av forsøk i samarbeid med forskningsinstitusjoner for å validere teknologien i samspill med ulike mikroalgestammer.

Parallelt med dette vil prosjektet også utforske muligheter for å utvikle lønnsomme karbonfangstanlegg tilpasset små og mellomstore bedrifter i Norge. Dette inkluderer mulighetsstudier for CO₂-logistikk for industri i innlandet, som kan danne grunnlaget for videre utvikling av fullskala demonstratorer. På sikt er målet å bygge en fullskala demonstrator i samarbeid med industriaktører, som kan bidra til å realisere teknologien i stor skala.

Prosjektet planlegger også å utvide samarbeidet med akademia og industri for å utvikle nye bærekraftige produkter fra mikroalger, med særlig fokus på langvarig lagring av CO₂ og gjenbruk av karbon. Med disse ambisiøse planene peker prosjektet mot en fremtid hvor mikroalger kan spille en nøkkelrolle i å redusere klimagassutslippene og bidra til en mer bærekraftig økonomi.

Målet med å avvente bindingen til én spesifikk teknologi eller leverandør for å fange og lagre CO₂, er å redusere kommersiell risiko ved å tilrettelegge for mange tilbydere – når prosjektet nærmer seg investeringsbeslutning. Med dette holdes mulighetene åpne for den best tilgjengelige løsningen når implementeringen står for tur. Det gir også organisasjonen styringen i utviklingen av konseptet, og bidrar til intern kompetansebygging. Dette er viktig, både under prosjektmodningen og når anlegget skal overtas av driftsoperatører.

Prosjektet i Tromsø er støttet av CLIMIT med 3,5 millioner kroner. Charlotte Tiller er prosjektleder.

Hvorfor karbonfangst?

Karbonfangst-teknologien er spesielt viktig for anlegg som forbrenner avfall, der det ellers ville blitt sluppet ut store mengder CO₂. Ved Kvitebjørn Varme brenner de årlig 60 000 tonn restavfall. Dette vil snart øke til 110 000 tonn når en ny forbrenningslinje står klar i 2025.

Siden 2022 har Kvitebjørn Varme arbeidet med en plan for å kunne fange CO₂ fra røykgassen i avfallsforbrenningen. Project Ashlad har som mål å ha et fungerende karbonfangstanlegg innen 2030.

Hvordan startet det hele?

– Prosjektet hadde allerede gjennomført en idéstudie da jeg tok over som prosjektleder i 2023. Jeg startet med å bygge forståelse for hvordan karbonfangst fungerer, og leste en rapport fra TCM om ulike kjemiske stoffer som ofte forekommer i røykgass – og som kan skade karbonfangstprosessen, sier Charlotte. – Jeg kjente mange av disse stoffene fra den tiden jeg jobbet med utslippsovervåkning i Kvitebjørn Varme. Vi vet at forekomsten av de fleste stoffene som kan skade karbonfangsten som regel er lave. Men under driftsforstyrrelser eller ved feil på rensesystemet, kan de i perioder bli høyere enn det et karbonfangstanlegg har godt av, sier hun videre.

I motsetning til de fleste industrier som etablerer karbonfangst er røykgass fra avfallsforbrenning i sin natur mer heterogen, siden brenselet består av variert avfall. Driftserfaringen fra karbonfangst i avfallsforbrenningsbransjen er fortsatt beskjeden. – Det finnes kun ett avfallsforbrenningsanlegg som har driftet karbonfangstanlegg over flere år. Heterogeniteten gjelder også for CO₂-konsentrasjon, temperatur og røykgassvolum, som er viktig for dimensjoneringen. Jeg ble nysgjerrig på hvordan vi designer et karbonfangstanlegg med hensyn til disse variasjonene, men fant lite kunnskap om dette i litteratursøk, sier prosjektlederen.

Et godt miljøtiltak lokalt

– Det er viktig for oss at Ashlad ikke bare blir et positivt klimatiltak globalt, men også et godt miljøtiltak lokalt. Jeg leste meg tidlig opp på hvordan karbonfangst kan påvirke nærmiljøet og ble oppmerksom på at solinnstråling, lokal hydrologi og bioaktivitet kan påvirke hvordan omgivelsene responderer. Siden Arktisk typisk preges av stor sesongvariasjon for disse faktorene, bestemte vi oss for å gjøre en utredning tidligere enn det som er vanlig i slike prosjektprosesser. Dermed har vi god tid til å iverksette de riktige tiltakene for våre omgivelser. Anlegget blir designet med miljøet som premissgiver helt fra starten av.

I Tromsø produseres ikke damp fra anlegget, noe som medfører en mer komplisert energiintegrasjon hos KVAS enn det som er vanlig. Til gjengjeld er det tilgang på kaldt sjøvann året rundt, som åpner for en mer effektiv kjøleløsning til CO₂-fangstanlegget. Sjøtilgang gjør det også mulig å etablere egen kai for utskipning av CO₂. Dette kan bli en stor fordel for effektiv transport av CO₂ til permanente lager.

Intern støtte

Tilnærmingen til prosjektet er godt mottatt internt i Kvitebjørn Varme. Tiller forteller om bred støtte for å være grundige på miljø og ivareta teknologinøytraliteten for å ta ned risiko. Dette gir dem mulighet for å gjøre korrigeringer i design tidlig i prosessen, noe som kan forhindre uventede og kostbare endringer senere. Ved å ta denne posisjonen kan de også bedre vurdere de ulike teknologitilbudene de mottar, særlig med tanke på lokal miljøpåvirkning i Arktis.

Ukjente variabler

Charlotte forteller om mange aspekter ved karbonfangst i avfallsforbrenningsanlegg som ikke har klare retningslinjer, særlig når det gjelder reguleringer av utslipp og røykgasskvalitet over tid.
– Vi har måttet undersøke om det er tilstrekkelig å basere seg på gjennomsnittsverdier over tid, eller om vi må ha mer detaljerte målinger for å sikre at fangstprosessen fungerer optimalt. Det har vist seg å være en utfordring, siden det er vanskelig å finne gode svar både nasjonalt og internasjonalt, og det vil trolig være noe anleggsspesifikt. For å møte usikkerheten må vi ivareta bevisstheten rundt dette når vi utvikler prosjektet videre. Dette blir en sentral del av strategiarbeidet framover.

Internasjonalt samarbeid

For å møte utfordringene har Kvitebjørn Varme også samarbeidet med andre forbrenningsanlegg i Norge, og har dialog med tilsvarende anlegg i utlandet. – Vi har dialog med teknologileverandører for å forstå hvordan de tenker rundt spørsmålene i prosjektet. Mange tar for gitt at standardmetoder vil fungere, men vi ønsker å grave dypere for å sikre at vi har all nødvendig informasjon før vi gjør store investeringer, sier Charlotte.

Veien videre

Prosjektet er nå i «pre-feasibility»-fase med oppstart i februar i år, ved tildelingen av CLIMIT-støtte. I Q1 2025 går prosjektet over til «feasibility»-fasen der målsettingen er å foreta et teknologivalg. Deretter kommer planleggingsfasen, som skal skaffe et fullstendig grunnlag for investeringsbeslutning i 2027. – Målet er å være i drift med karbonfangst innen 2030. Det er en ambisiøs tidsplan, men vi jobber målrettet, sier Charlotte.

Kvitebjørn Varme vurderer samarbeid med andre prosjekter, og ser på transportløsninger for å levere CO₂ til ulike lagringslokasjoner – både individuelle og kollektive.

– Lokalt skal vi redusere utslipp og etablere en mer bærekraftig energiløsning for Tromsø –
og skape nye arbeidsplasser i kjølvannet. Til nå har vi hatt god nytte av sparring med andre i bransjen, og håper at vår åpenhet om erfaringene fra mulighetsstudiet kan være et bidrag tilbake, slik at vi kan fortsette å modnes videre i felleskap. Prosjektet vurderer muligheten for å søke om ytterligere midler for å fortsette kunnskapsutviklingen, sier prosjektleder Charlotte Tiller.

Seniorrådgiver Ernst Petter Axelsen i Gassnova er CLIMITs ansvarlige for Kvitebjørn Varme-prosjektet. Han er også deres rådgiver. – Å etablere et karbonfangstanlegg av dette omfanget, med en ny og spennende teknologivinkling, er en stor investering for selskapet. Det er mange faktorer som spiller inn når kostnadene skal vurderes. Derfor er det viktig med nok ressurser og riktig kompetanse for å håndtere alle aspektene av utviklingen. Dessuten er kunnskapsutvekslingen med bransjen avgjørende, og noe som Kvitebjørn Varme vektlegger. Som myndighetsaktør er dette noe vi legger spesielt merke til, sier Axelsen i Gassnova.

Prosjektet ble gjennomført i SINTEF-regi i perioden 2020-24, og mottok 14,7 millioner kroner i støtte fra Forskningsrådet.

CleanExport. Illustrasjon: SINTEF

Bakgrunn

CleanExport ble utviklet i kjølvannet av Parisavtalen og et økende behov for avkarbonisering av det europeiske energisystemet. Prosjektet så på hvordan norsk eksport av ren energi vil utvikle seg i møte med redusert etterspørsel etter fossile brensler i Europa. Prosjektets hovedmål var å gi strategisk veiledning og investeringsstøtte for å styrke Norges posisjon som fremtidig leverandør på området.

Under arbeidets gang kom to uforutsette hendelser; Covid-19-pandemien og russisk invasjonen av Ukraina. Begge endret det europeiske energisystemet betydelig. Dette førte til store variasjoner i energietterspørsel, tilbud og pris. I tillegg ble det innført ny lovgivning i EU gjennom revisjon av «Renewable Energy Directive», «European Green Deal» og «REPowerEU».

Viktig betydning

Prosjektets fokus på optimaliseringsmodeller for energisystemer gir både industrien og forskningspartnere oversikt over eksisterende modeller og deres fordeler, ny versjon av en sektorkoblet europeisk elektrisitetsmodell (EMPIRE), samt en ny fleksibel energisystemmodelleringsramme (EMX). Den kan tilpasses spesifikke behov i individuelle analyser. EMX er åpent tilgjengelig for alle på GitHub.

Fordelen med EMX ligger i å gi brukeren stor grad av fleksibilitet i utformingen av en spesifikk modellinstans. Eksempler kan være hvilke kostnadsbeskrivelser som brukes for en teknologi i hver region, hvordan effektiviteten modelleres, eller hvilke teknologier som er tilgjengelige i de enkelte regionene.

– Studiene i prosjektet ga både industripartnere og beslutningstakere kunnskap om hvordan Norge kan forbli en energieksportnasjon i fremtiden. Det er viktig for å forstå hvordan norsk energieksportinfrastruktur påvirkes av eksterne omstendigheter. Dette gir ny innsikt i de enkelte energieksportalternativene, sier Aage Stangeland i Forskningsrådet.

Ny innsikt

Nøkkelfokus i prosjektet var utviklingen av et optimaliseringsrammeverk for energisystemmodeller. Fremtidige energisystemscenarier ble simulert, som ga denne innsikten:

• Norge kan opprettholde og videreutvikle rollen som en energieksportnasjon i et avkarbonisert europeisk energisystem

• Investeringer i fornybar kraftproduksjon er avgjørende for fremtidig eksport av ren energi – uavhengig av om energien eksporteres som hydrogen, ammoniakk eller elektrisitet

• Utsiktene for fremtidig norsk hydrogeneksport indikerer hydrogenproduksjon fra naturgassreforming med CCS i den innledende fasen. Senere med potensiale for hydrogen fra elektrolyse. Den initiale dominansen av naturgass skyldes mangel på tilgjengelig kraft de kommende årene
• Utviklingen av EnergyModelsX (EMX) – en modulær, flerenergimodelleringsramme. I tillegg kom store forbedringer av den eksisterende kraftsystemmodellen EMPIRE.

CleanExport-prosjektet hadde også delmål:

• Integrasjon og harmonisering av verktøy for utvidelsesplanlegging av energisystemet, for å muliggjøre teknisk-økonomisk kvantitativ analyse

• Studie av komplementaritet og synergier mellom fornybare kilder, naturgass, hydrogen, ammoniakk og CCS – innen enenergisystemkontekst

• Etablering av høykvalitetsdata og definering av de mest relevante casestudiene

• Studere hvordan storskala norsk hydrogenproduksjon for energieksport kan utløse et innenlandsk hydrogenmarked

• Utdanning av en PhD-student og en postdoktor innen temaer relatert til matematiske optimaliseringsmodeller for integrerte naturgass- og kraftmarkeder,
  og driftsfleksibilitet for lavkarbon energisystemer

Formidling

CleanExport-prosjektet har resultert i flere publiserte artikler, og utkast til nye. I løpet av prosjektperioden er resultatene presentert for industripartnerne under halvårlige seminarer.
I tillegg er CleanExport-resultatene presentert på flere konferanser og brukt som bakgrunn i kronikker.

– En viktig arv fra CleanExport-prosjektet er relatert til EMX-modelleringsrammeverket og modifikasjonene til EMPIRE-modellen. EMX ble presentert gjennom JuliaCon 2023 og to åpne webinarer. Dette anvendes i flere påfølgende EU-prosjekter, NFR-prosjekter og FME InterPlay. Videre er SINTEF i kontakt med flere industripartnere for å tilrettelegge integreringen av EMX i deres organisasjoner, sier prosjektleder Julian Straus i SINTEF.

CleanExport arrangerte et seminar med tittelen «Clean Energy Export from Norway» i Oslo. Dit kom 35 deltakere fra forskning, industri og NGOs. Seminaret formidlet kunnskap fra prosjektet langt utover selve prosjektgruppen og de deltakende partnerne. Resultatene fra CleanExport-prosjektet kombineres også med resultater fra flere ulike FME-prosjekter, alle ledet av SINTEF.

IEAGHG på besøk i Danmark

I den forbindelsen arrangerte INNO-CCUS et seminar dagen før for å vise frem Danmarks fremgang med CCS-distribusjon. Seminaret beskrev motivasjonen bak Danmarks ambisjoner og landets fremgang til dags dato med å implementere CCS.

Vårmøtet ble avsluttet med besøk til bl.a. Amager Ressourcecenter (ARC) som er Københavns største CO₂-utslippskilde. Det er et avfallsforbrenningsanlegg midt i byen, med en vakker skibakke på toppen av bygningen (Amager Bakke).

ARC tester for tiden CO₂-fangst med et demonstrasjonsprosjekt kalt Net Zero, der formålet med demonstrasjonsanlegget er:

1. Å få en bedre forståelse av teknologien for å kunne bygge et best mulig fullskalaanlegg.

2. Å redusere energibehovet ytterligere utover det som ble oppnådd i pilotanlegget.

3. Å simulere tilkoblingen til fjernvarmenettet og maksimere utnyttelsen av varmen som genereres.

GHGT-17

En viktig milepæl for IEAGHG i år er GHGT-17 konferansen som går av stabelen 20.-24. oktober 2024 i Calgary, Canada.

IEAGHG har nå fått ny branding og nettside og framkommer i et mer moderne design IEAGHG – Facilitating technology advancements, addressing barriers, and enabling deployment. Her finnes informasjon om arrangementer, studier og rapporter som gjennomføres og andre nyheter.

Rapporter publisert siden høsten 2023

Title	Contractor	Report number	Publication date
Components of CCS Infrastructure – Interim CO2 Holding Options	TNO	2023-04	27/11/2023
Classification of Total Storage Resources and Storage Coefficients	BGS	2023-05	20/12/2023
International Standards and Testing for Building Materials	Imperial College (ICON)	2023-06	20/12/2023
The Role of Indices in Assessing the Maturity of CCUS Technologies and their Readiness for Deployment	Foresight Transitions Ltd.	2024-01	29/02/2024
Clean Steel: An environmental and technoeconomic outlook	Element Energy	2024-02	05/03/2024
TEA of Small-Scale Carbon Capture for Industrial and Power Systems	Element Energy (w/ Uni. of Manchester)	2024-03	21/03/2024

Tekniske studier som snart vil bli publisert

Title	Contractor	Proposal number	Expected publication date
Evolution of Conformance and Containment Risk	BGS	59-12	May 2024
Air quality implications of CO2 capture deployment in industry (was: ‘Co-benefits of CCS Deployment in Industry’)	Element Energy	60-02	May 2024
Compatibility of CCUS with Net Zero Power*	Wood Italiana Srl	59-02	July 2024
Comparative Analysis of Electrolytic Hydrogen Production Technologies with Low-Carbon (CCS-Abated) Hydrogen Production Pathways	Element Energy	62-04	Aug 2024

Studier som er under arbeid

Title	Contractor	Proposal number	Draft Report date
The Role of Low Emissions Dispatchable Power Generation in the Lowest Cost Net Zero System (was: ‘Multi-metric Analysis of Dispatchable Gas and Coal Power Plants with CCS in the Energy Storage Industry’)	Red Vector Ltd.	61-04	June 2024
Air Quality Implications of CO2 Capture Deployment in Industry (was: ‘Co-benefits of CCS Deployment in Industry’)	Element Energy	60-02	July 2023
Managing the Transition from Depleted O&G Field to CO2 Storage	TNO	62-06	Dec 2023
Seal Integrity Review	CO2CRC	62-09	Dec 2023
CCUS and Public Perception (Phase 1)	Curtin University	60-14	Feb 2024
Measuring, reporting and verification (MRV) for carbon dioxide removal (CDR) (was titled: Monitoring, reporting and verification (MRV) for greenhouse gas removals (GGRs))	Carbon Counts	61-12	March 2024
Reviewing the Environmental and Public Health Implications of CO2 Migration to the Surface or Shallow Subsurface (was titled: Consequences of CO2 Migration to the Surface or Shallow Subsurface)	CSIRO	61-07	March 2024
The Value of Direct Air Carbon Capture and Storage (DACCS)	Foresight Transitions	62-12	April 2024
A Critical Study on Waste to Low Carbon Abated Hydrogen with CCUS	NSW Decarbonizati on Innovation Hub	63-05	April 2024
Transport and Storage Cost Review	Xodus	63-07	July 2024
CO2 Transportation & Storage Availability – Expected Rates and Options for Improvements	TNO	63-08	August 2024
Modular Approaches to CO2 Capture and Transport Technologies	Costain	64-10	Oct 2024
Efficiency, Cost and Scale of Net Zero Energy Technologies for Electricity or Hydrogen Production (was: Exploring the Impact of the Global Deployment of Net Zero Energy Technologies)	ERM	64-07	Oct 2024
CO2 Fiscal Meetering	SINTEF	63-12	Nov 2024
Market Models for CCUS / CDR – A Global Screening	ERM	62-13	Nov 2024
Review of CO2 Storage in Mafic and Ultramafic Rocks: Risks and Monitoring	PNNL	63-09	Dec 2024

Det ble vedtatt å starte fem nye studier

Risk tolerance criteria: Determining which legacy wells require remediation

Financing models and policy support for regional CO2 transport infrastructure

Chain of custody system for shared transportation and storage infrastructure

Incorporating dispatchable users into CO2 networks

International Carbon Flows

CO₂LOS IV er et samarbeid mellom hovedpartnerne Brevik Engineering AS og SINTEF AS,
med et budsjett på 10,5 millioner kroner. CLIMIT bidrar med 37 prosent av finansieringen.
Brevik Engineering er prosjekteier og prosjektansvarlig, og samarbeider tett med SINTEF og de øvrige partnerne om å gjennomføre prosjektet.

Copyright: Brevik Engineering

Flere tidligere faser

Prosjektet bygger videre på erfaringer og resultater fra tidligere faser, CO₂LOS II og III. Her var fokuset å utvikle flere verktøy for å redusere kostnadene ved CO₂-transport, og å undersøke ulike aspekter som flytendegjøring, mellomlagring og terminaler. I CO₂LOS IV benyttes denne kunnskapen til å teste realistiske tilfeller, både i Europa og Asia. Prosjektet studerer både hvordan CO₂ kan transporteres mellom havner, og hvordan CO₂ kan transporteres fra innlandsområder til havner og videre til lagringssteder.

– CO₂LOS-prosjektene startet i 2018 som et samarbeid mellom Brevik Engineering og SINTEF, med finansiering fra CLIMIT. Vi fikk med oss flere store partnere som Equinor, TotalEnergies og Gassco. Utover i prosjektet har det vært økende interesse og store aktører som Mitsubishi Heavy Industry, Mitsubishi Cooperation, BP, Mitsui OSK, IMODCO/ SBM og Exxon Mobil er kommet med, sier Ragnhild Skagestad i SINTEF AS, prosjektleder for CO₂LOS-prosjektene.

Kostnadsestimeringsverktøyet «CO₂LOS Cost Tool»

«CO₂LOS Cost Tool» er utviklet for å estimere kostnader i hele logistikk-kjeden. Her kan ulike scenarier kjøres for å se hvordan endringer i volum, trykk eller transportmetode påvirker kostnadene fordelt på det enkelte segment – både når det gjelder rør og skipstransport. Verktøyet er utviklet i samarbeid med prosjektpartnerne, og eies av Brevik Engineering og
SINTEF AS.

Miljøpåvirkning og offentlig aksept

– Vi ser på utslipp i hver enkelt del av transportkjeden og estimerer hvordan våre endringer påvirker, for eksempel med hensyn til skipets drivlinje. Vi legger stor vekt på miljøvennlige løsninger. Dessuten er offentlig aksept en utfordring. Her er det viktig med god kommunikasjon og forståelse fra myndigheter og lokalbefolkningen – spesielt i prosjekter som involverer transport gjennom sårbare områder. En del av løsningen er å være åpne og transparente om planer og resultater, sier Ragnhild videre.

Tekniske utfordringer

Kjerneutfordringene i CO₂LOS IV har vært å optimalisere hele logistikk-kjeden for CO₂-transport. Dette inkluderer alt fra flytendegjøring og komprimering, til mellomlagring og terminaler. Prosjektet har undersøkt muligheten for å injisere CO₂ direkte i reservoarer offshore – noe som ikke er problemfritt, men som kan redusere kostnadene betydelig.

– Skipstransport av CO₂ er en svært fleksibel løsning, spesielt med tanke på fremskrittene innen autonomi og lavutslippsskip. Vi tror at dette blir en viktig del av fremtidens løsninger for CO₂-håndtering. Skipstransport kan være kostnadseffektivt og tilpasses ulike geografiske og logistiske behov. Det gjør denne løsning svært attraktiv, avslutter Ragnhild Skagestad i SINTEF AS.

Nøkkelfaktoren for suksess

Ernst Petter Axelsen i Gassnova er CLIMITs representant i CO₂LOS IV. Han mener at grunnlaget for den gode dynamikken i prosjektet er det sterke samarbeidet mellom de ulike partnerne. – Dette har gjort det mulig for prosjektet å dele kunnskap og erfaringer på en effektiv måte. Det har også vært avgjørende å ha god balanse mellom forskning og praktisk ingeniørarbeid,
noe som tilrettelegger for realistiske og anvendbare løsninger. Dette er noe av kjernen i CLIMITs målsettinger og noe vi vektlegger ved tildelingen av midler, sier Ernst Petter i Gassnova.

Etter planen skal CO₂LOS IV ferdigstilles medio 2025.