Prosjektet kombinerer oxyfuel-forbrenning under høyt trykk med umiddelbar flytendegjøring av CO₂. Dette er teknologi som kan få stor betydning for både norsk sokkel og internasjonale gassmarkeder. Programdirektør for ZEUS i Aker Solutions, Kjartan Pedersen, forteller her hvordan løsningen kan skape nye muligheter. 

CLIMIT-støtte til ZEUS

I januar 2024 vedtok programstyret i CLIMIT å tildele Aker Solutions økonomisk støtte til prosjektet Zero Emission Unmanned power Station (ZEUS). Midlene dekker nær halvparten av kostnadene for CLIMIT-Demo prosjektet. Selve utviklingsperioden varer fram til 2029 – med Petronas og MISC fra Malaysia, Clean Energy Systems fra USA, og NTNU som partnere.

Til grunn ligger ønsket om å teste og dokumentere et nytt system for flytendegjøring og reinjeksjon av CO₂. Teknologien bygger på forbrenning av naturgass med rent oksygen under høyt trykk. Når eksosen kjøles ned, blir både vann og CO₂ flytende og kan pumpes direkte tilbake i undergrunnen.

En visjon for fremtidige generasjoner

Aker Solutions har lenge hatt et uttalt mål om å utvikle teknologi som både kan møte fremtidens energibehov og bidra til å redusere utslipp. Karbonfangst er blitt en stadig viktigere del av strategien. – Da vi gikk inn i materien, så vi at oppskalering av karbonfangst var dyrt. Vi stilte spørsmålet: Hvordan kan vi få kostnadene ned? Dette sier Kjartan Pedersen i Aker Solutions.

Arbeidet med ZEUS startet i 2014. Siden dette har selskapet modnet ideen, jobbet med kunder og andre leverandører, og kommet frem til et helhetlig konsept. Det er modulbasert og designet for offshore så vel som landanlegg.

Naturgitte fordeler som utgangspunkt

Norske reservoarer har bra med trykk, og havområdene gir tilgang til kaldt kjølevann. Ved å utnytte disse forholdene kan ZEUS redusere både størrelse og kostnad på utstyret. Når gassen forbrennes med oksygen ved høyt trykk, kondenseres eksosen, som er CO₂ og vann, til væske med moderat kjøling. – Kjernen i vår teknologi er å brenne gass med rent oksygen. Det gir en eksosstrøm med bare vann og CO₂. Da blir CO₂´en mye enklere å fange og vi oppnår nær 100 prosent fangst. Samtidig åpner det for at vi kan designe kompakte og fleksible kraftverk, forklarer Pedersen.

Fleksibel regulérkraft?

ZEUS fungerer i prinsippet som et termisk kraftverk med gass. Normalt vil gassen brenne med luft som inneholder 79 prosent nitrogen. Når nitrogenet fjernes, må den erstattes med 79 prosent CO₂ for å unngå at temperaturen blir for høy i brennkammeret.

Malaysia har store gassreserver med høyt CO_2-innhold. ZEUS trenger 79 prosent CO₂ til forbrenningen, og er derfor ideell for dette markedet. Det er derfor inngått samarbeid med Petronas og MISC i Malaysia. Et demoanlegg er under planlegging. Her skal det blant annet testes om ZEUS kan fungere som regulérkraft-anlegg, der kraften raskt kan justeres opp og ned. Slik fleksibilitet vil gjøre løsningen attraktiv i kraftsystemer der sol og vind stadig spiller en større rolle.

Nye markeder for ubrukt gass

Europa har gassreserver som i dag av ulike årsaker ikke utnyttes. ZEUS kan gjøre det mulig å bruke denne gassen til kraftproduksjon uten utslipp. – Vi kan bidra til å utnytte gassreserver som ellers ville blitt liggende ubrukt. Det kan gjøre Europa mer uavhengig av utenlandsk gass uten å øke utslippene, sier Kjartan Pedersen. Dermed åpnes nye markeder – særlig i land som Storbritannia og Nederland, der elektrifisering fra land ikke alltid er økonomisk gjennomførbart.

Samspill med forskning

NTNU er en sentral partner og bidrar med testplanlegging og forskningsprogram. På sin side tester IFE væskeblandinger under høyt trykk, mens leverandører fra romfartsindustrien bidrar med forbrenningsteknologi.- Dette er et godt eksempel på hvordan offshore-kompetanse kan brukes til nye, grønne løsninger. Om vi lykkes, kan mye av teknologien bygges og leveres fra Norge, mener Kjartan Pedersen.

Norsk verdiskaping med global klimagevinst

Aker Solutions fremhever at store deler av design, analyse og fabrikasjon kan skje i Norge.

ZEUS vil kunne gi betydelig verdiskaping gjennom ingeniørkompetanse, produksjon, service og vedlikehold. Prosjektet peker også på konkrete muligheter for gjenbruk av infrastruktur, som nedstengte plattformer og terminaler, der ZEUS kan bygges inn i eksisterende anlegg. Dermed kombineres klimakutt med kostnadseffektiv utnyttelse av gamle installasjoner.

Veien videre

CLIMIT-støtten dekker nesten halvparten av kostnadene i ZEUS første fase. Fremover skal teknologien testes i flere tusen driftstimer, og resultatene brukes til å validere simuleringsmodeller og kostnadsestimater.

Olga Prosjektet Robust, Enhanced and Accurate CO₂ Handling (REACH), har et budsjett på 28,2 millioner kroner. CLIMIT bidrar med 35,5 prosent av finansieringen. Arbeidet ledes av SLB – med Equinor, Repsol, Gassco, ENI, BP, Shell og senere Chevron og ExxonMobil som partnere.

Olga-verktøyet har gjort det mulig å utvikle olje- og gassfelt som tidligere ble vurdert som ulønnsomme eller teknisk for krevende. Nå står Olga foran en ny milepæl som omfatter fremtidens behov innen karbonfangst og -lagring (CCS). Programvaren oppgraderes for å levere presise simuleringer av flerfase CO₂-transport, med potensiale for både tekniske og økonomiske gevinster.

Fra olje og gass til CO₂-håndtering

Olga ble utviklet på 1980-tallet ved Institutt for energiteknikk (IFE), i samarbeid med Statoil og Sintef. Da var dette et banebrytende verktøy for å simulere komplekse flerfase strømninger i rørledninger og brønner – der olje, gass og vann beveger seg samtidig. Etter hvert ble ansvaret overtatt av Scandpower Petroleum Technology, som senere ble kjøpt av SLB (Schlumberger).

I de senere årene har Olga fått funksjonalitet for CO₂-transport. Dette har skjedd gjennom en serie forsknings- og utviklingsprosjekter, flere av dem med støtte fra CLIMIT-programmet. Allerede i 2009 kom den første funksjonen for å modellere ren CO₂.

Olga – neste kapittel

Med erfaringene fra tidligere prosjekter som bakteppe ble Olga REACH startet i 2022.

Målet er å utvikle Olga til å håndtere flerfase CO₂-transport med samme robusthet og nøyaktighet, som verktøyet allerede leverer for olje og gass. Det innebærer videreutvikling av selve kjernen i programvaren, ligningssystemene. I tillegg kommer oppgraderinger av termodynamiske og hydrauliske modeller som benyttes til å beskrive strømningen. Den nye funksjonaliteten skal valideres gjennom omfattende testing mot måledata fra laboratorier og felt. – Vi ønsker å tette teknologigapet som til nå har begrenset flerfase-simulering av CO₂.

Flerfase CO₂ kan være en nøkkel

I dagens CCS-prosjekter transporteres CO₂ som regel i én-fase, enten i væskeform eller som superkritisk væske, og i noen tilfeller også som gass. Ved å tillate flerfase-transport åpner man for å redusere trykket uten å miste kontroll over strømningen, noe som kan gi betydelige besparelser.

Flerfasetransport har også fordeler ved injeksjon i lavtrykksreservoarer. Hvis CO₂ i væskeform injiseres i et varmt gassfylt reservoar, vil gassen ekspandere og temperaturen synke kraftig på grunn av Joule-Thomson-effekten. Dette kan skape store geomekaniske belastninger i reservoaret. Ved å operere i flerfase kan man unngå de mest ekstreme temperaturfallene og dermed redusere risikoen for skader. – Flerfase CO₂ transport gir større fleksibilitet og kan være mer kostnadseffektivt, særlig når CO₂ skal injiseres i lavtrykksreservoarer. Det åpner for løsninger som i dag ikke er kommersielt attraktive, forklarer Brigadeau i SLB.

Tekniske utfordringer som må løses

Selv om fordelene er tydelige, er flerfase-transport av CO₂ teknisk krevende. CO₂ oppfører seg annerledes enn olje og gass. Når CO₂ blandes med urenheter, får man komplekse termodynamiske forhold som krever svært presise modeller. Det er også utfordringer knyttet til raske trykkavlastninger, der termisk og termodynamisk likevekt ikke oppnås.

Et annet kritisk punkt er nøyaktig prediksjon av strømningsregimer. Feil her kan gi betydelige avvik i beregningene av trykkfall og væskeopphopning. Dette kan igjen føre til feil dimensjonering av rørledninger eller feilvurderinger i driftsstrategier. – Vi må kunne forutsi trykkfall og væskeopphopning med høy nøyaktighet. Små feil kan gi store utslag i design og drift, sier Brigadeau videre.

Forankret i eksperimentelle data

En viktig styrke ved Olga-prosjektet er solid forankring i eksperimentelle data fra flere laboratorier. – Verifikasjon mot virkelige måledata er essensielt. Brukerne av Olga skal kunne stole fullt ut på resultatene når de tar investeringsbeslutninger, sier Hoyer. Han understreker at dette ikke bare er et spørsmål om teknisk kvalitet, men også om å bygge tillit i en industri som står overfor store investeringer i CCS.

Industriell og kommersiell betydning

For store CCS-prosjekter kan presise simuleringer være avgjørende for lønnsomheten. Et mer robust verktøy reduserer risikoen for driftsavbrudd, lekkasjer eller andre uønskede hendelser. Samtidig kan nøyaktige beregninger bidra til optimal dimensjonering av rørledninger og prosessutstyr, noe som gir lavere kapital- og driftskostnader.

Ettersom stadig flere land og selskaper forplikter seg til å redusere CO₂-utslipp, øker behovet for pålitelige simuleringsverktøy. Olga posisjonerer seg som et sentralt bidrag til å møte dette behovet, både teknologisk og kommersielt. – Det er ikke bare en teknologiinvestering, men en investering i muligheten til å realisere flere CCS-prosjekter på en trygg og kostnadseffektiv måte, fortsetter Hoyer.

Veien videre

Prosjektet er planlagt avsluttet i 2025. Allerede nå diskuteres en forlengelse for å adressere nye behov som kan oppstå, etter hvert som industrien tar i bruk flerfase CO₂-transport i større skala. – Vi ser på dette som en reise. Teknologien for CO₂-håndtering vil utvikle seg raskt de neste ti årene. Olga skal ligge i front, avslutter Norbert Hoyer i SLB.

Vil du lære mer om områdene korrosjon, måling og monitorering? Se disse sakene

«CO₂ Safe & Sour»; Hvor ren må CO₂ til CCS være?

Vil gjøre CO₂-beregninger mer treffsikre og tilgjengelige

Slik skal CO₂-håndtering bli tryggere og rimeligere

En trygg og effektiv lagringsløsning er avgjørende for å realisere det fulle potensialet til CO₂-håndtering. Dette krever en grundig forståelse av de underliggende geologiske prosessene og egenskapene til lagringsstedet. Hvis disse utfordringene ikke håndteres riktig, kan det føre til lekkasjer, redusert lagringskapasitet, og i verste fall miljøskader.

CLIMIT-programmet anerkjenner den store betydningen av dette fagfeltet og satser aktivt på forskning og utvikling for å øke kunnskapen og kompetansen innen geologisk CO₂-lagring.

Svein Eggen (Gassnova) og Erik Lindeberg (SINTEF) på Svelvik CO₂ field Lab. Foto: SINTEF

Reservoar- og takbergarter

• Karakterisering av reservoarer: Prosjekter som undersøker ulike geologiske formasjoner for å vurdere deres egnethet for CO₂-lagring. Dette inkluderer studier av reservoarets porøsitet, permeabilitet og kapasitet med mer. For eksempel undersøkes ulike typer sandstein for å kartlegge hvor mye CO₂ de kan lagre, og hvor lett CO₂-en kan strømme gjennom bergarten. I tillegg studeres formasjonens geomekaniske egenskaper for å vurdere risikoen for deformasjon eller brudd under injeksjon av CO₂.
• Takbergartens integritet: Forskning på takbergarten er avgjørende for å sikre at den er tett og forhindrer lekkasje av CO₂. Dette innebærer å studere takbergartens egenskaper og mekanismer som kan påvirke dens integritet over tid. Det finnes lite prøvedata fra CCS-relevante takbergarter, og det er viktig å øke kunnskapen på dette området. Dette inkluderer å forstå mekaniske egenskaper, mineralogi og oppførsel under høyt trykk og temperatur.
• Optimalisering av injeksjonsstrategier: Studier av hvordan CO₂ best kan injiseres i reservoaret for å maksimere lagringskapasiteten og minimere risikoen for lekkasje. Dette inkluderer å undersøke ulike injeksjonsrater og -trykk, samt å optimalisere plasseringen av injeksjonsbrønner for å sikre jevn fordeling av CO₂ i reservoaret.
• Trykkhåndtering: Utvikling av metoder for å overvåke og kontrollere trykket i reservoaret under og etter CO₂-injeksjon. For høyt trykk kan føre til brudd i formasjonen eller indusert seismisitet, mens for lavt trykk kan redusere lagringskapasiteten. CLIMIT støtter derfor utvikling av avanserte sensorer og modeller for å overvåke og kontrollere trykket i reservoaret.

Monitorering og simulering

• Utvikling av overvåkingsteknologi: Prosjekter som utvikler og tester teknologi for å overvåke CO₂-lagrene, for eksempel seismiske metoder, gravimetri og elektromagnetiske metoder. Seismiske metoder bruker lydbølger for å kartlegge CO₂-ens utbredelse i reservoaret, gravimetri måler endringer i tyngdefeltet forårsaket av CO₂-injeksjon, og elektromagnetiske metoder utnytter endringer i reservoarets elektriske ledningsevne.
• Simulering av CO₂-migrering: Bruk av datamodeller for å simulere hvordan CO₂ sprer seg i reservoaret og forutsi langsiktig oppførsel. Dette bidrar til å vurdere risiko og optimalisere lagringsstrategier. Modellene tar hensyn til faktorer som reservoarets egenskaper, injeksjonsrater og trykk, samt geokjemiske reaksjoner mellom CO₂, vann og bergart.
• Verifisering av lagring: Utvikling av metoder for å verifisere at CO₂-en forblir permanent lagret i reservoaret. Dette kan inkludere å kombinere ulike overvåkingsmetoder, for eksempel seismiske data og geokjemiske analyser, for å bekrefte at CO₂ ikke lekker ut.

CCS-brønner

• Brønnintegritet: Forskning på materialer og design for brønner som brukes til CO₂-injeksjon, for å sikre langsiktig integritet og forhindre lekkasjer. Dette inkluderer å utvikle brønnsement og -foringsrør som tåler det korrosive miljøet forårsaket av CO₂, samt å utvikle metoder for å overvåke brønnens tilstand over tid.
• Boring og komplettering: Optimalisering av bore- og kompletteringsprosesser for CO₂-injeksjonsbrønner. Dette inkluderer å utvikle boreteknikker som minimerer risikoen for lekkasjer og forurensning, samt å optimalisere design og installasjon av brønnutstyr.
• Utvikling av brønnteknologi: Prosjekter som utvikler ny teknologi for CO₂-injeksjon, for eksempel avanserte brønnhoder og injeksjonsventiler. Dette kan inkludere teknologi for å kontrollere injeksjonsrater og -trykk mer presist, samt teknologi for å overvåke brønnens tilstand i sanntid.

Teknologisk utvikling innen geologisk lagring

CLIMIT støtter forskning og utvikling av teknologi for å forbedre alle steg i lagringsprosessen:

• Reservoarkarakterisering: Utvikle mer avanserte metoder for å kartlegge og forstå reservoarenes egenskaper, for eksempel ved bruk av geofysiske teknikker og maskinlæring.
• Brønnteknologi: Forbedre design og konstruksjon av brønner for CO₂-injeksjon, for å sikre langsiktig integritet og minimere risiko for lekkasjer.
• Injeksjonsteknologi: Optimalisere injeksjonsstrategier og trykkhåndtering for å maksimere lagringskapasitet og minimere risiko for indusert seismisitet.
• Overvåkingsteknologi: Utvikle mer sensitive og kostnadseffektive sensorer og overvåkingsmetoder for å detektere mulige lekkasjer tidlig.

Reguleringer og rammeverk for CO₂-lagring

Lagring av CO₂ er underlagt et omfattende regelverk, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er nødvendig for å sikre trygg og miljømessig forsvarlig lagring, og for å legge til rette for utvikling og implementering av CCS-teknologi.

Nøkkelkomponenter i det internasjonale regelverket

• Londonprotokollen: Denne internasjonale avtalen regulerer dumping av avfall til havs, og har blitt tilpasset for å tillate lagring av CO₂ under havbunnen. Norge har vært en pådriver for denne tilpasningen, som er avgjørende for prosjekter som Langskip og Northern Lights.
• Ospar-konvensjonen: Denne konvensjonen beskytter det marine miljøet i Nordøst-Atlanteren, og inkluderer reguleringer for lagring av CO₂ i geologiske formasjoner under havbunnen. Norge er en aktiv deltaker i Ospar-samarbeidet.
• EUs direktiver: EU har et direktiv for CO₂-lagring som setter krav til sikkerhet og miljøvern. Selv om Norge ikke er medlem av EU, er direktivet iverksatt i norsk lov gjennom EØS-avtalen.
• FNs klimakonvensjon (UNFCCC): Denne konvensjonen setter rammene for internasjonal klimapolitikk, og anerkjenner CCS som et viktig tiltak for å redusere klimagassutslipp.

Nasjonalt regelverk

I Norge er CO₂-lagring regulert gjennom en rekke lover og forskrifter, blant annet:

• Forurensningsloven: Setter generelle krav til miljøvern og forhindring av forurensning.
• Plan- og bygningsloven: Regulerer arealbruk og stiller krav til konsekvensutredninger for CO₂-lagringsanlegg.
• Petroleumsloven: Gir myndighetene hjemmel til å tildele tillatelser for lagring av CO₂ i geologiske formasjoner.
• CO₂-lagringsforskriften: Setter spesifikke krav til sikkerhet og miljøvern ved CO₂-lagring, inkludert krav til overvåking og rapportering.
• Havressursloven og havbunnsmineralloven: Regulerer aktiviteter på kontinentalsokkelen, inkludert lagring av CO₂.

Harmonisering av regelverk

En av utfordringene er å harmonisere nasjonale og internasjonale regelverk for å sikre effektiv og smidig implementering av CCS-prosjekter. Samtidig gir Norges omfattende erfaring med petroleumsvirksomhet og offshoreteknologi et godt grunnlag for å utvikle og iverksette CO₂-lagringsteknologi.

Kommersialisering av CO₂-lagring sett fra et CLIMIT-perspektiv

Flere CO₂-lagringsprosjekter er i en tidlig fase av kommersialisering, spesielt i Europa. Northern Lights, som en del av Langskip-prosjektet, har vakt betydelig internasjonal interesse. Industrielle aktører i Europa ser på muligheten for å benytte den norske infrastrukturen for lagring av CO₂. Dette kan bidra til å etablere et kommersielt marked for CO₂-lagring. De nasjonale forutsetningene for lagring av CO₂ er svært gode, og kan gi norske aktører et teknologisk fortrinn i det internasjonale markedet. For å sikre trygg og effektiv lagring av CO₂ i geologiske formasjoner er det avgjørende med en dyptgående forståelse av de underliggende geologiske prosessene og egenskapene til lagringsstedet. Dette inkluderer en detaljert karakterisering av reservoaret og takbergarten, samt en vurdering av mulige risikoer knyttet til injeksjon og langtidslagring av CO₂.

Når Langskip settes i drift, vil det bidra til å tydeliggjøre hvilke teknologiområder og prosjekter CLIMIT-programmet bør prioritere og satse på. Det vil også gi verdifull veiledning til industrien og akademia om hvilke utfordringer som krever ytterligere forskning og løsninger

Det videre arbeidet innenfor kommersialisering av CO₂-lagring

• Optimalisering av lagringsteknologier: Det er behov for ytterligere forskning på effektivisering av alle steg i lagringsprosessen. Dette inkluderer blant annet å forbedre injeksjonsteknologi, optimalisere brønndesign og utvikle løsninger for trygg og effektiv overvåking av lagrede CO₂-masser.
• Økonomisk bærekraft: For å gjøre CO₂-lagring økonomisk gjennomførbart må kostnadene knyttet til lagring reduseres. CLIMIT vil fortsette å ha søkelys på dette gjennom støtte til forskning på nye teknologier og løsninger.
• Internasjonalt samarbeid: Videre samarbeid mellom land og regioner for å bygge en felles infrastruktur for transport og lagring av CO₂ vil være avgjørende. CLIMIT har en viktig rolle, særlig gjennom sin støtte til prosjekter som knytter sammen internasjonale partnere.
• Skalering: Videre arbeid må sette søkelys på å skalere eksisterende prosjekter slik at CO₂-lagring kan håndtere større volumer i takt med at CCS-teknologier blir tatt i bruk i større omfang.

CLIMIT spiller en viktig rolle ved å støtte forskning og utvikling innen CO₂-lagring, spesielt når det gjelder å redusere risiko og utvikle kostnadseffektive løsninger. Programmets mål er å muliggjøre en fullskala CCS-infrastruktur som kan bidra til å nå klimamålene nasjonalt og internasjonalt. CO₂-lagring er en av nøklene til dette.

På havna i Rotterdam der båtene til USA gikk fra en gang i tiden….. Foto: Åse Slagtern

Nederland tilbake som medlem

Nederland kom tilbake som medlem av IEAGHG for noen år siden etter en pause på noen år og var vertskap for vårens møte. Dagen før var det en CCS workshop med blant annet oppdatering av politiske prioriteringer av CCS i Nederland, status for CCS prosjektene Porthos og Aramis, demonstrasjon av CCS fra avfallsforbrenningsanlegg samt CCS forskning i Nederland. Blant annet ble 5 nye CCS selskaper kort presentert.

Nederland følger et politisk rammeverk for CCS hvor contract for difference inngår. Offentlig og privat samarbeid er viktig og de er med i EU’s partnerskap på CCS. Planen er at Porthos skal være i drift og lagre 2,5mill. tonn i 2026 og Aramis prosjektet klar for 7,5 mill tonn i 2029.

Det er stadig nye selskaper som ønsker medlemskap i IEAGHG i tillegg til diskusjoner med noen land. India er med, men lite aktiv. Dette prøver man å gjøre noe med.

På IEAGHG sine nettsider ligger det informasjon om aktiviteter som konferanser, workshops, weibinarer mm. Der finnes også tilgjengelig rapporter som er publisert. Sommerskolen skal i år tilbake til Kanada, The International CCS Knowledge Centre i Regina.

Følgende rapporter er publisert siden sist

Title	Contractor	Report Number	Publication date
Comparative analysis of electrolytic hydrogen production technologies with
Measurement, reporting and verification (MRV) and accounting for carbon dioxide removal (CDR) in the context of both project based approaches and national greenhouse gas inventories (NGHGI)	Carbon Counts	2024-09	15/10/24
Reviewing the environmental and public health implications of CO2 migration to the surface or shallow subsurface	CSIRO	2025-01	28/01/25
A critical study on waste to low carbon (CCS-abated) hydrogen	NSW Decarbonization Innovation Hub	2025-0216/04/25

Det er en rekke studier som er planlagt ferdigstilt i løper av juni, juli og august i år

• Modular approaches to CO₂ capture technologies
• Efficiency, cost and scale of net zero energy technologies for electricity or hydrogen production
• CO₂ fiscal metering
• CO₂ transport and storage availability
• Review of CO₂ storage in mafic and ultramafic rocks: Risks and Monitoring
• Market models for CCUS / CDR –A global screening
• Evolution of conformance and containment risk
• Compatibility of CCUS with net zero power Wood ItalianaSrl 59-02 Southern Company June 2025
• The value of direct air carbon capture and storage (DACCS)
• Monitoring Tool
• Air quality implications of CO₂ capture deployment in industry (was: ‘Co-benefits of CCS Deployment in Industry’)
• Transport & storage cost review Xodus 63-07 Equinor July 2025
• CCUS & improved public perception (Phase 2)
• Guidance for agreements to transport CO₂ across national boundaries under the London Protocol
• IOM Law 64-12 Chevron Jan 2025
• Comparative techno-economic assessment of commercially available CO₂ conditioning technologies
• Risk tolerance criteria: Determining which legacy wells require remediation
• International carbon flows
• Clean cement -Environmental and technoeconomic outlook of a transformative pathway
• Incorporating dispatchable users into CO₂ networks
• Financing models and policy support for regional CO₂ transport infrastructure
• Chain of custody system for shared transportation and storage infrastructure
• Contractual arrangements on multi-user CCS networks; emerging best practice and lessons from projects globally
• Pressure interference from multiple storage sites

Surfing med kunstige bølger i kanalene i Rotterdam. Foto: Åse Slagtern

På møtet ble det vedtatt fem nye studier

• Identifying operating conditions for multi-source CO₂ offtake in regional storage hub operations
• Intermittent and cold injection –challenges and solutions
• CO₂ specifications –getting it right
• Influence of geochemical processes on subsurface containment and capacity
• Best Practices for Modelling CCS in Integrated Assessment Models 

IEA ga en kort oppdatering på møtet om sine aktiviteter innen CCS. To viktige områder de har jobbet med er “Energy Security” og “Energy and AI”. Rapporter å merke seg er Global Energy Review 2025 – Analysis – IEA, Global EV Outlook 2025 – Analysis – IEA, The State of Energy and Innovation, Gobal Critical Minerals Outlook 2025.

De rapporterte videre at planlagt kapasitet for CO₂-transport og lagring økte siste året med rundt 260 mill. tonn CO₂ i ny årlig lagringskapasitet siden februar 2023. Basert på planlagte prosjekter kan man nå rundt 615 mill tonn CO₂/år i 2030. Det er imidlertid fremdeles ikke tilstrekkelig for å nå de rundt 1 000 mill tonn CO₂/år innen 2030 som kreves i netto utslipps scenariet (NZE).  

Neste møte er i Alabama USA, oktober 2025.

På vei ned til havneområdet. Foto: Åse Slagtern

I Norge er det tatt flere initiativer for transport av CO₂, ikke minst Northern Lights-prosjektet som er en del av den brede satsingen på CCS gjennom Langskip-prosjektet. Northern Lights skal transportere flytende CO₂ fra fangstanlegg både i Norge og andre europeiske land. Dette vil skje via skip og muligens rørledninger til lagringsreservoarer under havbunnen i Nordsjøen. Internasjonalt finnes det lignende prosjekter for etablering av CO₂-transportinfrastruktur, både onshore og offshore, hvorav de fleste er i tidlig fase.

Transporten av CO₂ kan skje ved ulike metoder

Vei: Brukes når avstandene er korte, eller det er utfordringer med å etablere rørledninger.

Rørledninger: Mest vanlig for kontinuerlig og store volumer CO₂ over kortere avstander eller i områder med tett industriell infrastruktur.

Skip: Brukes når avstandene er store eller overføring mellom regioner er nødvendig, noe som gir større fleksibilitet enn rørledninger.

Teknologisk utvikling

Flere teknologier for transport av CO₂ har nådd modne stadier. For eksempel er skipsbasert transport på god vei mot kommersialisering, spesielt i Northern Lights-prosjektet.

• Rørledninger for CO₂-transport: Teknologisk utvikling innen rørledninger i Norge handler om å sikre at disse kan transportere CO₂ pålitelig og trygt. Eksempler på teknologisk utvikling er trykkontrollsystemer, materialutvikling, korrosjonsbestandighet og målere for blant annet å sikre levetid og sikkerhet.
• Skipstransport av CO₂: Norge har bidratt til å utvikle skipsteknologier som kan frakte flytende CO₂ fra fangstlokasjoner til offshore lagringssteder. Teknologien her setter søkelys på design av CO₂ tankere, både lav- og høytrykk, noe som krever spesialdesignede tankskip. I tillegg kommer blant annet teknologisk utvikling av laste- og lossesystemer, samt korrosjonsbestandighet som er kritisk for å sikre rask og trygg overføring av CO₂ mellom skip og lagringsanlegg
• Digital teknologi og overvåkning: I Norge utvikles avanserte overvåkningssystemer som sørger for sanntidsinformasjon om tilstanden til rørledninger og skip. Eksempler på dette er sensorer og IoT løsninger langs rørledninger og i skip for informasjon om trykk, temperatur og eventuelle lekkasjer. Måle-, simulerings- og strømningsteknikk er fundamentalt for digital teknologi og overvåkning.

I hovedtrekk er de teknologiske utfordringene i Norge knyttet til reduksjon av risiko og kostnader, økt sikkerhet, skalerbarhet og harmonisering av teknologi. Videre forskning og utvikling er nødvendig for å gjøre transporten mer effektiv, samt for å sikre at infrastruktur for CO₂-transport kan utvides i takt med fremtidige behov. Dette innebærer også samarbeid med andre land for å utvikle internasjonale løsninger, spesielt fordi mange land vil kunne ha behov for å eksportere sin fangst av CO₂ til norske lagringssteder.

Alt i alt er Norge godt posisjonert til å lede den teknologiske utviklingen av CO₂-transport, spesielt innen rørledning og skipstransport, og vil trolig fortsatt spille en viktig rolle i globale CCS-prosjekter i fremtiden.

Reguleringer og rammeverk

Transport av CO₂ har blitt et viktig tema i den globale innsatsen for å redusere klimagassutslipp. Internasjonale regelverk som påvirker CO₂-transport er i stor grad forankret i avtaler som Parisavtalen, FN’s klimakonvensjon (UNFCCC), og andre internasjonale miljølover.

Nøkkelkomponenter i det internasjonale regelverket:

• Londonprotokollen: Dette er en internasjonal avtale som regulerer dumping av avfall til havs. Norge har vært pådriver for å tilpasse denne protokollen slik at den tillater lagring av CO₂ under havbunnen, noe som er avgjørende for prosjekter som «Northern Lights», som transporterer og lagrer CO₂ i Nordsjøen.
• EUs direktiver: EU har utformet regelverk for transport og lagring av CO₂, inkludert regler for rørledninger og sikker lagring under bakken. Selv om Norge ikke er medlem av EU, deltar Norge i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) og følger mange av de samme reglene. EUs CO₂-lagringsdirektiv er derfor viktig for norsk regulering av slike prosjekter.
• Internasjonale maritime organisasjonen (IMO): IMO har ansvar for regulering av CO₂-transport med skip. Norge er en aktiv deltaker i IMO, spesielt siden CO₂ også kan bli transportert med skip til lagringssteder offshore.

En av utfordringene i et norsk perspektiv er behovet for å harmonisere nasjonale og internasjonale regelverk for å sikre at CO₂ kan transporteres effektivt på tvers av landegrenser, enten det skjer med rørledninger eller skip. De nasjonale forutsetningene for lagring av CO₂ er svært gode og kan gi norske aktører et teknologisk fortrinn.

Kommersialisering

Flere prosjekter er i en tidlig fase av kommersialisering, spesielt i Europa. Northern Lights, som et internasjonalt prosjekt, har skapt stor interesse fra industrielle aktører i flere land, som nå ser på muligheten for å benytte den norske infrastrukturen for lagring av CO₂.

Det videre arbeidet innenfor utvikling av transport av CO₂ er:

1. Optimalisering av transportteknologier: Det er behov for ytterligere forskning på effektivisering både av rørlednings- og skipsbaserte løsninger. Dette inkluderer blant annet å forbedre kompresjonsteknologier for CO₂ og å utvikle løsninger for trygg transport.
2. Økonomisk bærekraft: For å gjøre CO₂-transport økonomisk gjennomførbart må kostnadene knyttet til både transport og fangst av CO₂ reduseres. CLIMIT vil også i fremtiden ha fokus på dette gjennom støtte til forskning på nye teknologier og løsninger.
3. Internasjonalt samarbeid: Videre samarbeid mellom land og regioner for å bygge en felles infrastruktur for transport og lagring av CO₂ vil være avgjørende. CLIMIT har her en viktig rolle, særlig gjennom sin støtte til prosjekter som knytter sammen internasjonale partnere.
4. Skalering: Videre arbeid må sette søkelys på å skalere eksisterende prosjekter slik at CO₂-transport kan håndtere større volumer i takt med at CCS-teknologier blir gjennomført i større omfang og skala. Et utviklingstrekk kan være at større regionale klynger forplikter seg gjensidig til fangst og transport.
   

CLIMIT spiller en viktig rolle ved å støtte forskning og utvikling innen CO₂-transport, spesielt når det gjelder å redusere risiko og utvikle kostnadseffektive løsninger. Programmets mål er å muliggjøre en fullskala CCS-infrastruktur som kan bidra til å nå klimamålene nasjonalt og internasjonalt. CO₂-transport er en av nøklene til dette.  I fremtidige prosjekter vil man fortsatt fokusere på å bygge den nødvendige infrastrukturen for å kunne lagre store mengder CO₂ på en sikker måte.

Internasjonalt bidrar CLIMIT til å fremme samarbeid gjennom kunnskapsdeling og støtte til innovasjon på tvers av landegrenser.

SINTEF anbefaler at det utvikles en nasjonal plan som kan gi industrien retning og trygghet i videre planlegging.

Hvem tar neste steg?

Ragnhild Skagestad er prosjektleder for prosessteknologi ved SINTEF Industri, og har ledet en idéstudie om CO₂-infrastruktur sammen med Kristin Jordal i SINTEF Energi. Et gjennomgående inntrykk i dialogene de har hatt med industrien, myndigheter og teknologimiljøer, er at mange sitter på gode initiativ, men er usikre på hva som skjer nasjonalt. Uten felles retning er det vanskelig å vite hvor investeringer bør plasseres, og hvordan man skal sikre fleksibilitet for framtidige brukere. Prosjektet konkluderer med nødvendigheten av en overordnet nasjonal plan som viser hvordan infrastruktur for CO₂ kan bygges ut i Norge – og at dette arbeidet må ligge hos myndighetene.

Behov for å samordne

Ifølge Skagestad ser man nå tendenser til at prosjekter utformes basert på hvem som kommer først, og at løsningene gjerne tilpasses én bestemt aktør. Det kan fungere på kort sikt, men øker risikoen for at infrastrukturen ikke blir kostnadseffektiv eller tilgjengelig for andre i fremtiden.

Skagestad mener det finnes mange måter å bygge CO₂-infrastruktur på. Det viktigste er imidlertid å ha et overordnet bilde av hvordan de ulike delene henger sammen. Uten dette, risikerer man både tekniske utfordringer og høye kostnader, og i verste fall at noen utslippskilder faller utenfor.

SINTEF mener at infrastrukturen må sees i helhetlig sammenheng, på samme måte som for transportsektoren. Hoved-infrastrukturen for fanget CO₂ bør planlegges og tilrettelegges nasjonalt, slik at den enkelte bedrift skal kunne koble seg til etter behov.

Stort engasjement, mindre betalingsvilje

I arbeidet med idéstudien har SINTEF arrangert workshops og hatt møter med industriklynger, transportører, myndigheter og rådgivere. Erfaringene viser at mange ønsker å bidra med kunnskap og innspill, men at få ønsker å ta del i finansieringen av overordnet planarbeid.Skagestad understreker at dette ikke handler om manglende interesse. Det dreier seg heller om manglende forutsigbarhet og usikkerhet knyttet til hvilke aktører som skal eie, bygge og drive infrastrukturen. Mange deltar gjerne i referansegrupper og prosesser, men forventer at det offentlige tar ledelsen i planleggingen.

Geografisk ulikheter gir utfordringer

Spørsmålet om hvor CO₂ skal lagres, og hvordan det skal transporteres dit, skaper usikkerhet – særlig for aktører som ligger langt unna de eksisterende løsningene. – Northern Lights-terminalen i Øygarden vil trolig ikke kunne dekke alle behov alene. For utslippskilder i Nord-Norge eller på Østlandet er det uklart hva slags lagringsløsninger som blir tilgjengelige, og om det i det hele tatt vil være mulig å koble seg til uten nye rør eller terminaler, sier Skagestad.

Hun peker på regionale initiativer, men at det fortsatt mangler en samlet vurdering av hva som er teknisk og økonomisk hensiktsmessig på nasjonalt nivå.

Bransjer med ulike krav og forutsetninger

Utviklingen av CO₂-infrastruktur innebærer at ulike bransjer møtes. Skagestad mener dette i seg selv er en styrke, men at det også kan skape uenighet om hva som er akseptabel risiko og hvilke krav som bør gjelde.

Gassnovas Ernst Petter Axelsen er CLIMITs rådgiver i dette SINTEF-prosjektet. – Oljebransjen har lang erfaring med sikkerhetskritisk infrastruktur, og tenderer til å legge seg på svært strenge og kostnadskrevende standarder i CCS-sammenheng. For landbasert industri kan dette oppleves som krevende. Mange mindre aktører har begrensede utslippsvolumer og smale økonomiske rammer, og har behov for fleksible og tilgjengelige løsninger, sier Axelsen

I desember 2024 skrev Gassnova om potensialet for kostnadsreduksjoner i CCS-kjeden.

Foreslår offentlig utredning

– Et forslag er at staten gjør en norsk offentlig utredning om CO₂-infrastruktur for hele Norge. Slike prosesser kan gi faglig forankring og bidra til å samle innspill fra hele landet, sier Skagestad. Hun mener utredningene bør se på hvor infrastrukturen skal ligge, hvordan ulike aktører kan kobles til, og hvilke kostnader og gevinster som følger av ulike modeller. Skagestad understreker at dette ikke må bli en rigid masterplan, men et fleksibelt kart som kan fungere som ramme for videre utvikling. Tanken er å redusere usikkerhet og legge til rette for at flere aktører kan delta i utviklingen av CCS.

Økt forutsigbarhet gir lavere risiko

Skagestad håper at SINTEF-rapporten kan bidra til å skape diskusjon om hvordan Norge best kan utvikle nasjonal CO₂-infrastruktur. Hun mener en god statlig plan vil gi nødvendig forutsigbarhet og redusere risikoen for kostbare feilinvesteringer. Målet er ikke å detaljstyre, men å gjøre det enklere for industrien å planlegge og velge løsninger som både gir klimakutt og er økonomisk bærekraftige.

I april 2024 skrev Gassnova om forberedelsene til dette idésturdiet fra SINTEF, som er støttet med 200 000 kr fra CLIMIT.

Transportprosjektene har fremhevet flere problemstillinger som har skapt behov for ytterligere forskning og utvikling. Selv om det har vært jevn vekst og aktivitet siden 2007, er det fortsatt et vesentlig behov for videre forskning innen CO₂-transport. Ikke minst er det behov for mer kunnskap knyttet til sikkerhet, risikoreduksjon og kostnadseffektivisering.

Bred portefølje

Siden 2007 har CLIMIT støttet 66 prosjekter innen transportsegmentet, med totalt 388 MNOK.

Rørtransport av CO₂

Utviklingen innen CO₂-transport startet med rørtransportprosjektet ledet av GEXCON AS, som så på modellering av CO₂-lekkasjer fra rør og prosessanlegg. Det største prosjektet, ledet av DNV, mottok 21 millioner kroner i støtte i 2016 og satte søkelys på tiltak for å forbedre sikkerhet og effektivitet i CO₂-rørledninger.

Utvikling innen måle- og strømningsteknikk

Et viktig område innenfor CLIMIT-porteføljen, etablert i 2008, er måle-, simulerings- og strømningsteknikk, som i dag er det største fagområdet. Prosjekter som «Experimental investigation of selected thermophysical properties of CO₂ mixtures relevant for CCS» ble tildelt støtte med 26 millioner kroner i 2010. Videreutvikling av programvarer som OLGA, Ledaflow og Oliasoft, samt utvikling av måleinstrumenter som Cignus Instruments’ massestrømsmåler for CO₂ er noen eksempler på prosjekter med stor innvirkning.

CO₂-transport med skip

Skipstransport av CO₂ fikk sitt første prosjekt med støtte fra CLIMIT i 2011, men det var først i 2019 at det ble større omfang innen dette området. Teknologikvalifisering og logistikkløsninger har vært i fokus, med prosjekter som Stella Maris og CO₂-logistikkskip, ledet av SINTEF Industri. Her ble målsettingen nådd ved å vise at det er mulig, med kjent teknologi, å gjennomføre den beskrevne storskala transport og injeksjon av CO₂ som Stella Maris prosjektet dekker. Partnernes tekniske studier og risikovurderinger har ikke identifisert noen tekniske hindringer for dette.

Korrosjonsutfordringer i CO₂-transport

Korrosjon ble et forskningsområde i 2012, med søkelys på reaksjoner fra urenheter i CO₂. Omfanget har økt siden 2017, med prosjekter som «Kjeller Dense Phase CO₂ Corrosion» som undersøker kjemiske reaksjoner ved høy fasetetthet. Korrosjon og CO₂-kvalitet er avgjørende for hele verdikjeden innen fangst, transport og lagring, og krever videre forskning.

Prosjektet startet da Pierre Cerasi, seniorforsker ved SINTEF Industri, kom i kontakt med Geniwind under en konferanse i Bergen. Med bakgrunn fra offshore vind, presenterte Geniwind et autonomt overvåkningskonsept for havbunnen. – Dette tenkte jeg vi kunne bruke til overvåkning av CO₂-lagre til havs, på en langt rimeligere måte enn dagens seismiske kampanjer, sier Cerasi.

Moderate budsjetter

Samarbeidet ble starten på et idéutviklingsprosjekt støttet av CLIMIT-Demo. Totalbudsjettet var på 300 000 kroner, der halvparten ble dekket av CLIMIT. SINTEF finansierte resten med interne midler. Dette forstadiet ble avsluttet i mars 2025.

Hvordan overvåke CO₂-lagring i «evig tid»?

Lagring av CO₂ i undergrunnen krever langtids overvåking for å sikre at gassen holder seg der den skal. Men hvem tar kostnaden for overvåking i tiår eller hundreår? Pierre Cerasi peker på at nye løsninger må være både kostnadseffektive og driftsvennlige. – Hvis vi kan installere overvåkningsutstyr dypt under havbunnen, reduseres støyen av all aktivitet i havet og komplikasjoner med lydbølgerefleksjoner fra havbunnen. Når vi klarer å holde oss under 100 meters dyp, unngår vi mye av støyen og kan installere utstyr med enkel mekanisk boring, forklarer han videre.

Løsningen SINTEF og Geniwind foreslår består av:

• Grunne brønner som kan hamres ned i havbunnen, uten behov for borerigg. De utstyres med fiberoptikk og sensorer som måler trykk, temperatur og deformasjon
• Autonome undervannsfartøy som henter ut data fra brønnene og havbunnsnoder
• Minimal installasjon – ingen behov for komplekse eller kostbare operasjoner til havs

Kostnadene må ned

En viktig del av utviklingen har vært å finne rett dybde; dypt nok til å få pålitelige data, men grunt nok til å holde kostnadene nede. Fiberoptiske kabler gir høy oppløsning og mange målepunkter. Dessuten gir det fleksibilitet i fremtidig vedlikehold. – Dette prosjektet har blant annet vurdert erfaringene fra Shells Quest-prosjekt i Canada, som benytter svært avansert teknologi. Pierre Cerasi og hans kollegaer konkluderer med at de fleste målinger kunne vært gjort med enklere og billigere metoder. Dette er svært viktig lærdom fordi kostnadene i hele kjeden må ned for å lykkes med CCS globalt, sier Ernst Petter Axelsen. Han er Gassnova-representant i CLIMIT og rådgiver for dette prosjektet i regi SINTEF og Geniwind.

Hva finnes på markedet allerede?

Kartleggingen i prosjektet viste at det allerede finnes et stort utvalg sensorer – blant annet for kjemiske parametere, trykk, og seismikk. De tåler trykket og temperaturen i brønner ned mot 100 meter. Det gjør det mulig å sette sammen et overvåkingssystem uten å måtte utvikle all teknologi fra bunnen av. Målet er et system som er lett å installere, enkelt å vedlikeholde – og billig nok til å rulles ut i stor skala.

Samarbeid på tvers av grenser

Nå er neste steg å utvide til et større internasjonalt prosjekt. SINTEF er i den franske hoved-søknaden, men selskapet må søke separat i Norge. Det vurderes også støtte fra bilaterale programmer mellom Norge og Frankrike. SINTEF har god erfaring fra denne typen samarbeid, eksempelvis CLIMIT-Demo prosjektet SNOWPACCS sammen med Sveitsiske Swisstopo, for noen år siden.

Mot en ny standard for overvåking?

Ved å kombinere autonome droner, fiberoptikk og strategisk plasserte sensorer, peker SINTEF og Geniwind mot en ny generasjon overvåkingssystemer for CO₂-lagring. Ikke bare kan dette redusere kostnader, det kan også gjøre det praktisk mulig å overvåke lagre i hundreår fremover.

Støtten fra CLIMIT til SOLVit har vært avgjørende for utviklingen og testingen av teknologien som nå har startet fangst av CO₂ fra Heidelberg Materials sementfabrikk i Brevik.

SLB Capturi

SLB Capturi (tidligere Aker Carbon Capture) utviklet sin aminteknologi gjennom SOLVit- programmet. Etter omfattende testing ved Heidelberg Materials (tidligere Norcem) sitt testsenter i Brevik, ble teknologien valgt som den foretrukne løsningen for fullskala demonstrasjon av CO₂-fangst fra sementfabrikken. Fangstanlegget utgjør en sentral del av det norske Langskip CCS-demonstrasjonsprosjektet.

Akers testanlegg i drift hos Brevik CCS. Foto: Styrk Fjørtoft

SOLVit-programmet

SOLVit-programmet (2008 – 2015) var et betydelig forsknings- og utviklingsprogram som fokuserte på forbedring av solvent- og prosessteknologi for CO₂-fangst. Programmet ble ledet av Aker, med forskningsaktiviteter utført av SINTEF Industri i Trondheim i samarbeid med Aker og Institutt for kjemi ved NTNU. Flere industripartnere og mulige sluttbrukere av karbonfangstteknologier, inkludert EnBW, E.ON, Scottish Power og Statkraft, , bidro aktivt i ulike deler av SOLVit.

Programmet ble delvis finansiert av CLIMIT og Norges Forskningsråd, med et budsjett på 332 millioner kroner, hvorav 132 millioner kroner (40 prosent) kom fra CLIMIT.

Målsettinger for SOLVit

Hovedmålet var å redusere kostnadene ved CO₂-fangst fra avgass gjennom utvikling av mer energieffektive solventsystemer og tilpasset prosessteknologi. Andre mål inkluderte utvikling av mer miljøvennlige solventer og demonstrasjoner av ytelsesforbedringer av de nye solventene i pilotskala.

Programoversikt

SOLVit-programmet ble gjennomført i tre faser, hvor hver fase bygde på erfaringer fra den forrige:

• Fase 1 (2008-2010): Utvikling av funksjonelle solventer, etablering av laboratoriefasiliteter og et stasjonært pilotanlegg ved SINTEF Tiller.
• Fase 2 (2011-2012): Karakterisering og pilottesting av første generasjons solventer, med fokus på utvikling av nye banebrytende miljøvennlige solventer og reduksjon av miljøpåvirkning fra CO₂-fangst prosessen.
• Fase 3 (2013-2015): Kvalifisering av solventer gjennom pilottesting på ulike industrielle avgasser, demonstrasjon ved Teknologisenter Mongstad, samt utvikling av teknologi for kostnadsreduksjon ved CO₂-fangst.
  

Organisering og utdanning

Arbeidet i SOLVit var organisert i fire hovedområder: Grunnleggende studier, Modellering, Teknologiutvikling, og Pilotanleggstesting og demonstrasjon. I SOLVit-prosjektet ble det også utviklet svært sensitive LCMS-metoder for å kvantifisere nedbrytningsprodukter i solventer, med sensitivitet under 1 ng/ml. Metoder er utviklet for over 50 aminer, samt spesifikke metoder for alkylaminer, nitrosaminer, nitraminer og andre nedbrytningsprodukter.

I tillegg ble det gjennomført et utdanningsprogram ved NTNU, som bidro med grunnleggende forskning på solventbaserte fangstprosesser. Flere doktorgrads- og mastergradskandidater fullførte sine studier gjennom dette programmet, noe som bidro til utdanning av kvalifiserte forskere innen CO₂-fangstteknologier.

SOLVit ga betydelige resultater

Pilottesting viste at SOLVit-solventene var robuste, energieffektive og miljøvennlige. Det ble demonstrert opptil 35 prosent forbedring i energiforbruk sammenlignet med MEA (Mono Ethanol Amine), samt betydelig lavere solventforbruk og nedbrytningsrater. Utslipp av aminer og nedbrytningsprodukter kunne holdes på svært lave nivåer, noe som reduserte usikkerhetene knyttet til miljøpåvirkningen fra aminbaserte fangstprosesser.

Oppsummert ga det åtte år lange SOLVit-programmet økt forståelse av solventbaserte fangstprosesser på både grunnleggende og industrielt nivå. Flere nye solventer for CO₂-fangst fra avgasser ble utviklet. Programmet bidro betydelig til å modne Akers CO₂-fangstteknologi, og reduserte risikoen knyttet til oppskalering og storskala implementering.

Se mer informasjon om SOLVit her:

• SOLVit- climit.no

Testsenter Norcem (Heidelberg Materials Brevik)

Hovedmålet med testsenteret var å evaluere og sammenligne utvalgte CO₂-fangstteknologier for å finne den mest egnede for utslipp fra Heidelberg Materials sementfabrikk i Brevik. Prosjektet hadde et totalbudsjett på 93 millioner kroner og mottok ca 70 millioner kroner (75 prosent) av CLIMIT demo. ESA (European Surveillance Authority) godkjente den høye statlige støtten. Prosjektet varte fra 2013 til 2015.

Prosjektet fokuserte på fangstdelen av CCS-kjeden, med vekt på CO₂-fangstkapasitet, energiforbruk, påvirkning av forurensninger, og kostnader. Utnyttelse av restvarme fra fabrikken var også viktig.

Testsenter-prosjektet besto av to hoveddeler:
1) Pilottesting: Testing under reelle forhold med avgass fra sementfabrikken i Brevik  
2) Fullskala evalueringer: Felttesting og modelleringer for fullskala implementering
I fase I ble fire teknologier valgt: Aker Carbon Capture Amine Technology, RTI Solid Sorbent Technology, KEMA GL/NTNU & Yodfat Engineers Membrane Technology, og Alstom Power Regenerative Calcium Cycle. I fase II ble RTI Solid Sorbent Technology Phase II og Air Products & NTNU Membranteknologi studert.

Resultater og videreføring

Testing avdekket behov for tekniske optimaliseringer. Akers aminteknologi ble identifisert som den mest modne og klar for fullskala demonstrasjon. Som et resultat ble SLB Capturi (tidligere Aker Carbon Capture) valgt som teknologileverandør til Heidelberg Materials sitt fullskala CO₂-fangstprosjekt, som i dag er en del av Langskip.

Se mer informasjon her om testsenteret til Norcem (Heidelberg Materials i Brevik)

• Testanlegg for CO₂ Fangst ved Norcem Brevik, Prosjekt Fase II, Test trinn 1 – Climit

ThermoPhys startet 2024, og dette første forprosjektet ble ferdigstilt i februar 2025. I dag teller selskapet tre ansatte, og har planer om å ansette flere. Teamet inkluderer eksperter med mer enn ti års forskningserfaring fra SINTEF.

Målet er å fylle et kritisk hull i CCS-kjeden og gjøre beregningskraften forståelig. Selskapet fikk støtte fra CLIMIT-Demo til et forprosjekt for å kartlegge videre behov og løsninger. ThermoPhys planlegger en større søknad til CLIMIT-Demo i samarbeid med både kommersielle tilbydere og sluttbrukere.

Fra frustrasjon til løsning

– Vi irriterte oss over at tiår med forskning på CO₂ og hydrogen lå spredt og utilgjengelig for industrien, sier Øivind Wilhelmsen, en av gründerne i ThermoPhys. Han viser til at avanserte beregningskoder utviklet i SINTEF og NTNU i dag finnes åpent tilgjengelig på GitHub, men uten brukergrensesnitt eller støtte for dem som faktisk trenger dem.ThermoPhys ble etablert for å tilgjengeliggjøre denne kunnskapen i form av brukervennlig programvare. Målet er å bedre sikkerheten og redusere kostnadene i hele verdikjeden for fangst, transport og lagring av CO₂.

– I CCS er det ikke nok å vite at CO₂ kan lagres, man må vite hvordan blandingen oppfører seg under ulike forhold. Vil det dannes syre? Tørris? Hydrater? Dette er spørsmål vi ser industrien trenger svar på, og her tror vi ThermoPhys kan bidra, sier Ernst Petter Axelsen. Som Gassnovas representant i CLIMIT er Axelsen ThermoPhys sin rådgiver i prosjektet.

Fra åpen kildekode til kommersielt grensesnitt

ThermoPhys bygger videre på den åpne koden fra forskningen, og pakker den inn i et brukervennlig og visuelt grensesnitt. – Du trenger ikke å være fagekspert for å forstå hva som skjer i rørene dine. Men modellen må fortsatt være vitenskapelig forankret og basert på de beste tilgjengelige dataene, sier Øivind Wilhelmsen.

Målet er å gjøre det lettere for både operatører og finansielle aktører å ta gode beslutninger, basert på nøyaktige og anerkjente beregningsmetoder.

Samarbeid med Oliasoft og egen skyplattform

ThermoPhys arbeider nå på to fronter. I tillegg til å utvikle sin egen programvare, jobber de med andre selskap som ønsker å tilby programvare for CSS. Gjennom samarbeid med selskapet Oliasoft skal ThermoPhys integrere sine modeller i programvare for brønninjeksjon.