Statlig grep om CO₂-infrastruktur reduserer risiko og kostnader

SINTEF anbefaler at det utvikles en nasjonal plan som kan gi industrien retning og trygghet i videre planlegging.

Hvem tar neste steg?

Ragnhild Skagestad er prosjektleder for prosessteknologi ved SINTEF Industri, og har ledet en idéstudie om CO₂-infrastruktur sammen med Kristin Jordal i SINTEF Energi. Et gjennomgående inntrykk i dialogene de har hatt med industrien, myndigheter og teknologimiljøer, er at mange sitter på gode initiativ, men er usikre på hva som skjer nasjonalt. Uten felles retning er det vanskelig å vite hvor investeringer bør plasseres, og hvordan man skal sikre fleksibilitet for framtidige brukere. Prosjektet konkluderer med nødvendigheten av en overordnet nasjonal plan som viser hvordan infrastruktur for CO₂ kan bygges ut i Norge – og at dette arbeidet må ligge hos myndighetene.

Behov for å samordne

Ifølge Skagestad ser man nå tendenser til at prosjekter utformes basert på hvem som kommer først, og at løsningene gjerne tilpasses én bestemt aktør. Det kan fungere på kort sikt, men øker risikoen for at infrastrukturen ikke blir kostnadseffektiv eller tilgjengelig for andre i fremtiden.

Skagestad mener det finnes mange måter å bygge CO₂-infrastruktur på. Det viktigste er imidlertid å ha et overordnet bilde av hvordan de ulike delene henger sammen. Uten dette, risikerer man både tekniske utfordringer og høye kostnader, og i verste fall at noen utslippskilder faller utenfor.

SINTEF mener at infrastrukturen må sees i helhetlig sammenheng, på samme måte som for transportsektoren. Hoved-infrastrukturen for fanget CO₂ bør planlegges og tilrettelegges nasjonalt, slik at den enkelte bedrift skal kunne koble seg til etter behov.

Stort engasjement, mindre betalingsvilje

I arbeidet med idéstudien har SINTEF arrangert workshops og hatt møter med industriklynger, transportører, myndigheter og rådgivere. Erfaringene viser at mange ønsker å bidra med kunnskap og innspill, men at få ønsker å ta del i finansieringen av overordnet planarbeid.Skagestad understreker at dette ikke handler om manglende interesse. Det dreier seg heller om manglende forutsigbarhet og usikkerhet knyttet til hvilke aktører som skal eie, bygge og drive infrastrukturen. Mange deltar gjerne i referansegrupper og prosesser, men forventer at det offentlige tar ledelsen i planleggingen.

Geografisk ulikheter gir utfordringer

Spørsmålet om hvor CO₂ skal lagres, og hvordan det skal transporteres dit, skaper usikkerhet – særlig for aktører som ligger langt unna de eksisterende løsningene. – Northern Lights-terminalen i Øygarden vil trolig ikke kunne dekke alle behov alene. For utslippskilder i Nord-Norge eller på Østlandet er det uklart hva slags lagringsløsninger som blir tilgjengelige, og om det i det hele tatt vil være mulig å koble seg til uten nye rør eller terminaler, sier Skagestad.

Hun peker på regionale initiativer, men at det fortsatt mangler en samlet vurdering av hva som er teknisk og økonomisk hensiktsmessig på nasjonalt nivå.

Bransjer med ulike krav og forutsetninger

Utviklingen av CO₂-infrastruktur innebærer at ulike bransjer møtes. Skagestad mener dette i seg selv er en styrke, men at det også kan skape uenighet om hva som er akseptabel risiko og hvilke krav som bør gjelde.

Gassnovas Ernst Petter Axelsen er CLIMITs rådgiver i dette SINTEF-prosjektet. – Oljebransjen har lang erfaring med sikkerhetskritisk infrastruktur, og tenderer til å legge seg på svært strenge og kostnadskrevende standarder i CCS-sammenheng. For landbasert industri kan dette oppleves som krevende. Mange mindre aktører har begrensede utslippsvolumer og smale økonomiske rammer, og har behov for fleksible og tilgjengelige løsninger, sier Axelsen

I desember 2024 skrev Gassnova om potensialet for kostnadsreduksjoner i CCS-kjeden.

Foreslår offentlig utredning

– Et forslag er at staten gjør en norsk offentlig utredning om CO₂-infrastruktur for hele Norge. Slike prosesser kan gi faglig forankring og bidra til å samle innspill fra hele landet, sier Skagestad. Hun mener utredningene bør se på hvor infrastrukturen skal ligge, hvordan ulike aktører kan kobles til, og hvilke kostnader og gevinster som følger av ulike modeller. Skagestad understreker at dette ikke må bli en rigid masterplan, men et fleksibelt kart som kan fungere som ramme for videre utvikling. Tanken er å redusere usikkerhet og legge til rette for at flere aktører kan delta i utviklingen av CCS.

Økt forutsigbarhet gir lavere risiko

Skagestad håper at SINTEF-rapporten kan bidra til å skape diskusjon om hvordan Norge best kan utvikle nasjonal CO₂-infrastruktur. Hun mener en god statlig plan vil gi nødvendig forutsigbarhet og redusere risikoen for kostbare feilinvesteringer. Målet er ikke å detaljstyre, men å gjøre det enklere for industrien å planlegge og velge løsninger som både gir klimakutt og er økonomisk bærekraftige.

I april 2024 skrev Gassnova om forberedelsene til dette idésturdiet fra SINTEF, som er støttet med 200 000 kr fra CLIMIT.