– Ingen CCS-industri uten kompetanse

– Arbeidet i programstyret er givende fordi det gir meg førstehånds kunnskap om et spennende forskningsfelt både nasjonalt og internasjonalt. Jeg synes det er interessant å kunne påvirke strategiske valg for forskning og teknologiutvikling som har betydning for hvordan Norge og andre land skal nå målene for karbonfangst og -lagring, som er et viktig element i den totale innsatsen for å innfri ambisiøse, men helt nødvendige kutt i utslipp av klimagasser. At diskusjonene rundt bordet skjer på tvers av faglig tilhørighet og erfaringsbakgrunn er utviklende og skjerpende.

– Hvordan møter du CCS i din arbeidshverdag?

– Som forsker møter jeg CCS-relaterte problemstillinger direkte i flere av prosjektene vi jobber med. Det gjelder for eksempel en studie av bærekraftsomstillinger for havner, der karbonfangst og -lagring griper inn og er et viktig tema både når det gjelder transport og ilandføring av gods, og i forbindelse med omstilling til energiproduksjon basert på hydrogen. Også i andre prosjekter der formålet er å skape mer bærekraftig produksjon og verdikjeder inngår CCS stadig oftere som element i vurderinger av hvordan man skal nå mål om CO₂-reduksjoner eller null utslipp. For egen del har dette vært bidratt at den skepsis jeg tidligere hadde til CCS som klimaløsning er endret med en bevissthet om at dette er en av flere nødvendige løsninger for å realisere de store utslippskuttene kloden trenger.      

– Hva tenker du er CLIMITs viktigste bidrag inn mot det grønne skiftet?

– Det har vært en riktig prioritering å innrette programmet mot forskning og teknologiutvikling for fangst av CO₂ i forbindelse med utslipp fra «hard to abate»-sektorer, typisk produksjon av sement og kjemikalier. Generelt har de gode rammevilkårene for forskning på feltet bidratt til å gi norske teknologimiljøer et fortrinn internasjonalt, som både gir disse betydelige markedsmessige muligheter og legger grunnlag for gode klimatiltak både i Norge og ute i verden. Utfordringen nå er å legge til rette for forskning på et høyere TRL-nivå – det vil si skape teknologier med enda større modenhet – for derved å bidra til akselerasjon i CCS-aktivitetene i mange ulike bransjer.    

– Hva er bør CLIMIT prioritere av teknologiutvikling framover – hvor er gapene?

– Jeg er ikke teknolog og er med mitt perspektiv opptatt av at søkelyset ikke bare rettes mot forbedring av teknologier for fangst og lagring av CO₂, men mot hele verdikjeden for CCS. Hvor er det skoen trykker, hva må til for å realisere CCS-prosjekter i det omfanget som må til for å realisere betydelige utslippskutt både lokalt, nasjonalt og globalt? Mye handler om å bygge infrastruktur rundt prosjektene, herunder lovregulering og aksept blant alle dem som blir berørt. CLIMIT-programmet bør derfor også gi støtte til forskningsprosjekter som går i dybden på relevante samfunnsmessige temaer knyttet til CCS.

– Hvilke behov ser du for CLIMIT-programmet de neste fem årene?

– CLIMIT har en berettigelse i den grad man fortsatt klarer å bidra til forskning og utvikling som setter fart på gode CCS-prosjekter. Vi ser at antallet søknader er økende og at kvaliteten på disse gjennomgående er god. Så behovet for CLIMIT er utvilsomt; det er tilgangen på midler og ressurser som vil avgjøre om dette kan dekkes. Jeg tror det i denne sammenheng er viktig å påpeke at knapphet på kompetanse kan bli et hinder for bygging av en stor og levedyktig CCS-industri, og at det derfor er viktig at staten fortsatt tilfører ressurser til forskning og utvikling på feltet. CLIMIT bør også kunne ta en rolle som fasilitator for idéutvikling og kompetansebygging – skape arenaer for dialog mellom forskere i ulike prosjekter. Det vil bringe CCS og verden fremover!