Standardavtaler for kjøp og salg av CO2
Budsjett
0,12 MNOKCLIMIT-finansiering
70 %Prosjektnummer
619134Prosjektpartnere
- •
Prosjektleder
IOM Law advokatfirma ASProsjektperiode
06/19-12/22Innvilget
11/06/2019Bakgrunn og hensikt med prosjektet ?
Teknologien for å rulle ut CCS storskala er tilgjengelig, selv om det fortsatt vil være rom for forbedringer, kostnadsreduksjoner og ny teknologiutvikling i årene som kommer. Det er likevel fortsatt barrierer og manglende rammer for kommersialisering, både nasjonalt og internasjonalt, i form av eksempelvis usikkerhet knyttet til regelverk, forretningsmodeller og politiske virkemidler. Det arbeides fra flere hold for å fjerne barrierer og tette gapene. Et av initiativene er standardiseringsarbeidet som foregår under ISO (International Organization for Standardization) for CCS og CO2-EOR, under ISO TC 265. CLIMIT støtter dette arbeidet gjennom flere prosjekter. Blant disse prosjektene er 618185, som også ledes av IOM Law.
Formålet med standardutvikling er også å sikre mer forutsigbar og bærekraftig ansvarsfordeling på tvers av verdikjeden. For at dette skal skje må private aktører ta standardene i bruk, enten fordi lovverket krever det eller anbefaler det, eller på eget initiativ. Flere av ISO-standardene er allerede i bruk i norsk og internasjonalt rammeverk. Eksempelvis refererer veiledningen til den norske CO2-sikkerhetsforskriften til ISO-standardene 27913 (for rørtransport) og 27914 (for geologisk lagring av CO2). I USA er standarden 27916 (CO2-EOR) referert til av skattemyndighetene som et tilgjengelig verktøy for kvantifisering og verifisering av CO2 lagret i trykkstøtteutvinningsprosjekter under skatteregimet 45Q.
Bakgrunnen for prosjektet knyttet til standardavtaler var delvis at IOM Law har sett mulighet for å tilrettelegge for økt bruk av standardene som fremforhandles i ISO TC 265, utover det som gjøres regulatorisk og gjennom tillatelser. Videre er CCS en umoden industri i kommersiell sammenheng. I eksempelvis olje- og gassindustrien, finnes det en rekke standardavtaler som bidrar til forutsigbarhet og gode rammevilkår for industriaktørene. Selv om CCS-prosjekter vil være avhengige av andre rammer for kommersialisering enn olje og gass, kan økt bruk av standarder for forhåpentligvis bidra til flere bærekraftige prosjekter, samt til større variasjon av selskaper involvert.
Hva var målet til prosjektet ?
Prosjektet hadde som mål å studere følgende saker:
1. Undersøke behovet for norske eller internasjonale standardavtaler for kjøp og salg av CO2 mtp. på lagring, både for industriell CCS og for CO2-EOR. Vi fokuserte på hvilken nytte slike avtaler vil ha, og om det øker muligheten for kommersialisering av CCS som klimatiltak.
2. Kartlegge og analysere hvilke prinsipper et slikt avtaleverk bør bygges på, og derav hvilke risiki og ansvar som må reguleres, både fra et norsk og internasjonalt perspektiv
3. Undersøke potensielle «paraply»- eller bransjeorganisasjoner som kan utvikle en slik standard, som Norsk Standard, ISO, API, LOGIC, Norsk Industri, Offshore Norge, m.flr.
4. Kartlegge potensielle aktører som kan ha nytte og interesse av å bidra til utvikling av potensielle standardavtaler, nasjonal og internasjonalt.
Hva har prosjektet gjort i form av aktiviteter?
Gjennom prosjektet ble en rekke aktiviteter gjennomført. Hovedaktivitetene kan oppsummeres med følgende punkter:
1. Samtaler med aktører i bransjen i både Norge og utland (deriblant USA, Frankrike, Nederland og Sverige) for å kartlegge bransjens behov og nytte av standardavtaler for kjøp og salg av CO2 for å kommersialisere verdikjeder for CCS.
a. Enkelte av samtalene ble initiert av søker og andre samtaler av representanter for bransjen. Sistnevnte er en indikasjon på at enkelte aktører i CCS-industrien har identifisert et behov for en form for standardisert avtale selv. Samlet ga tilbakemeldingene grunnlag for å fastslå at standardavtaler for kjøp og salg av CO2 kan være et av flere verktøy som kan bidra til kostnadsreduksjoner og kommersialisering av CCS.
b. Fokuset i prosjektet har vært på avtaler for kjøp og salg av CO2, eller hva som samlet betegnes som «offtake agreements» i dette prosjektet. Offtake agreements er langvarige kontrakter som kan bidra til prosjektfinansiering og sikre stabile volumer av CO2 til et lager.
c. Det har imidlertid kommet utsagn og tilbakemeldinger fra representanter for bransjen om at det er andre kontraktsformer som også vil passe godt i CCS-sammenheng, som såkalte «contract for difference.» Dette er en form for kontrakter som allerede er tatt i bruk av eksempelvis engelske myndigheter for å støtte lavkarbonløsninger innenfor eksempelvis fornybar energi. Bakgrunnen for at prosjektet ikke gikk nærmere inn på disse kontraktene er at dette først og fremst er et policy-instrument, og at det fra et kommersielt perspektiv vil være ønskelig å gå bort fra slike støtteordninger. Videre vurderte prosjektet en slik kontraktsmodell, om benyttet mellom to private parter, potensielt mer komplisert for CCS enn eksempelvis for elektrisk kraft. Elektrisk kraft brukes der og da, og prisen som eventuelt skal jevnes ut er markedspris. For CCS vil prisingen av CO2 ikke bare kalkuleres basert på dagens kvotepris. Operatør tar også på seg risiko for lekkasjer langt frem i tid ved en potensielt mye høyere kvotepris, hvilket også er et element ved fastsetting av pris.
2. Gjennomgang av et utvalg tilgjengelige standardavtaler for kjøp og salg av naturressurser og CO2 for bruk i trykkstøtteutvinning av olje. Det var imidlertid ikke mange tilgjengelig eksempler på slike avtaler med direkte relevans for CCS, så regelverk, artikler, presentasjoner og annen tilgjengelig informasjon om temaet ble også undersøkt. Det er også dradd paralleller til fabrikasjonskontrakter for norsk petroleumsvirksomhet. Til tross for at sistnevnte ikke handler om kjøp og salg av produkter, men tilvirkning av installasjoner, er den et godt eksempel på en fremforhandlet norsk standardkontrakt med forhåndshavtalt risiko- og ansvarsfordeling, under eksisterende bransjeorganisasjoner.
a. Gjennomgangen resulterte til identifikasjon av en rekke felles temaer og problematikk som reguleres i slike standardavtaler, og som kan inkluderes i en avtale om kjøp og salg av CO2, evt kjøp av lagertjenester for eier av CO2-utslipp. Avhengig av om lageroperatør kjøper CO2 for lagring (ved eksempelvis trykkstøtteutvinning) eller selger lagertjenester, kan innholdet i klausulene endre seg, men det er i alle tilfeller behov for å regulere ting som pris, tidsrom, risiko, CO2 strømsammensetning og en rekke andre forhold. Hvor vidt infrastruktur skal være «open source», og dermed håndtere CO2-volumer fra en rekke, eller en «one sink-one source» verdikjede, vil også bestemmelser om tredjepartstilknytninger og konsekvenser av dette være relevant.
3. Identifikasjon av aktører og bransjeorganisasjoner ved søk på internett og via samtaler med aktører.
a. Hvilken organisasjon som passer som paraplyorganisasjon for en standardisert avtale vil avhenge av flere faktorer, blant annet om avtalen skal utvikles nasjonalt eller internasjonalt.
b. Enkelte aktører i bransjen indikerte også at det ikke nødvendigvis er slik at de eksisterende organisasjonene er beste sted å utvikle standardavtaler for CCS, men at en kan vurdere å sette opp et eget initiativ.
c. ISO vil ikke nødvendigvis være en naturlig plattform å se til for utvikling av en standardavtale for CCS, men det er en rekke ISO-standarder tilgjengelig for tekniske og operasjonelle aspekter i en CCS-verdikjede. Disse standardene kan være naturlige vedlegg til avtalene, for å beskrive eksempelvis tekniske spesifikasjoner.
4. Kartlegging av aktører som kan ha nytte av standardiserte avtaler skjedde først og fremst gjennom samtaler, men også gjennom å følge med på presentasjoner på konferanser og nyhetsbrev som sirkuleres i CCS-sammenheng.
a. Uttalelser fra ulike aktører som til sammen dekker hele verdikjeden fra fangst til lager indikerer at det er et potensielt bredt behov og ønske om slike avtaler, uten at det innebærer at prosjektet kan konkludere med at det er stor enighet om at standardiserte avtaler trengs; det har vært en enorm økning i antall involverte aktører i CCS-industrien over de to-tre foregående år. Dermed representerer samtalene og undersøkelsene er relativt lite utvalg av aktører samlet sett.
Hva har prosjektet oppnådd? Ble målene til prosjektet oppnådd ?
Konklusjonen etter prosjektet er at standard «offtake agreements» kan være nyttig for kommersialisering av CCUS-industrien, som et av flere verktøy for kostnadsreduksjon, forutsigbarhet og transparens. De kan videre bidra til at flere aktører har anledning til å bidra til og delta i fullskala verdikjeder for CCS ved bruk av standard avtaleverk, ved at eksempelvis deler av risikofordelingen er avgjort på forhånd. En kan se eksempler på slik forhåndsinndelt risiko- og ansvarsfordeling i norsk fabrikasjonskontrakt for offshore installasjoner. Dette kan også bidra til bedre og mer effektiv utnyttelse av infrastruktur, i form av forutsigbare rammer for eksempelvis tredjepartstilgang. Avhengig av hvem som betaler for CO2’en (lageroperatør eller utslippskilde), kan et alternativ være å sortere enkelte av temaene i ulike versjoner eller vedlegg til avtalen. Dermed kan en ha en hoveddel av kontrakten som regulerer det som omfatter «alle» offtake agreements, som varighet, konfidensialitet, force majeure osv., også kan det være et vedlegg for en situasjon hvor utslippseier betaler lageroperatør for å håndtere CO2-volumer, samt et annet vedlegg for de situasjonene hvor lageroperatør betaler for CO2-volumer. Førstnevnte vil for mange praktiske formål inneholde mer detaljerte bestemmelser om håndteringen av CO2’en etter mottak og injeksjon, slik at utslippseier eksempelvis kan møte krav til dokumentasjon under eksempelvis kvoteregimet. Her kan ISO-standarder for CCS bidra, både til kvantifisering og verifisering, samt dokumentasjon av miljøsikker lagring. Bruk av disse standardene i kombinasjon med standardiserte offtake agreements kan videre bidra til økte kostnadsreduksjoner, effektivisering og kommersialisering av verdikjeden.
Prosjektet har videre kartlagt innhold i potensielle standardavtaler, uavhengig av hvem som betaler for CO2’en. Det ble identifisert en rekke felles tema, som nødvendigvis må reguleres uavhengig av hvem som er kjøper og selger. Videre kan ISO-standardene benyttes for begge versjoner av avtalen, for å møte teknisk spesifikasjon til eksempelvis CO2-strøm, overvåkning og rapportering. Observasjoner i prosjektet viser at det kan være økende interesse for standardiserte løsninger i tiden som kommer, og at etterspørsel allerede har oppstått blant en rekke aktører, både i inn- og utland. Prosjektets mål ble dermed oppnådd.
Fremtidige planer ?
IOM Law har ingen konkrete planer om å søke midler til en fase to av dette prosjektet, men jobber allerede på et prosjekt i USA hvor kunnskapen fra dette prosjektet vil komme til nytte. Vi ser også at flere aktører i Norge og Europa har vist interesse for arbeidet og temaet, og IOM Law ser derfor på muligheter for å benytte sin kompetanse på området i tiden fremover for klienter.
Kontakt Gassnova (postmottak&gassnova.no) for en mer leservennlig kopi av dette faktaarket.